Pelle Molin og hans «lapplika yttre»

Av
DEL

KronikkDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Sommeren 1894 hadde Pelle Molins liv som heimstadkunstner gått i stå. Han som skulle male og skrive fra Ångermanselvens bredd var endt opp som en lite produktiv eremitt. Hvor forbildet Johan Tíren hadde funnet sitt maleriske område i samenes fjellverden, var fossefall og vann blitt Molins fokus. Men, selvkritikken var for lammende.

Av det han hadde fått produsert er verker som det Monet-aktige «Andjakt i dimma» og det Tíren-inspirerte «Renar i snöväder». Molin lager også en spennende kopi av mester Tírens «Efter snöstormen», men i en mer moderne, kubistisk stil. Noe levebrød kaster produksjonen definitivt ikke av seg, og mye tid går bort i frustrasjon og dagdrømmer om å være maler i Paris.

Dette er settingen når en annen avsporet eksistens, medisinstudenten Fredrik Lindskog dukker opp hos Molin. Lindskog har via bekjente hørt hvordan ståa er med den hjemvendte kunstneren og nå vil han ha Molin med ut på vandring. Gjennom å følge flyttsamenes rute fra Jemtland til Helgeland, skal de ende opp i Lofoten. Pelle Molin slår seg på lag og vandrerne kler seg opp med røde toppluer, vadmelsjakker, kommager og stav.

I grensefjellene tar de inn hos samene, og observerer hvordan ulv og «klovsjukan» herjer i flokkene, men Molin lar seg fascinere med hvilken ro samene lever med sine tap. Når Molin senere fra Lofoten skriver sine reisebrev, så minnes han hvordan de i fjellbygdene blir behandlet som keisere. Kosten er upåklagelig: «Öring, röding, myrbärsgröt, gräddgröt, smör, mjölk, ripor, änder, elg, ren och mycke annat läckert. Ja, dessa fjälltrakter!»

Nede i Bossmo møter vandrerparet svensker med egen dampbåt, og som driver malmbrudd i Dunderlandsdalen. Molin tar en avstikker og blir tipset om Sulitjelmasamfunnet. Dit skal han, men først med Hurtigruten til Kabelvåg og Svolvær. Molin finner det første møtet med Lofoten dystert og meningsløst. Fiskerne venter på silda som ikke kommer, Molin spør forgjeves etter «sill och potatis», men må nøye seg med diverse annen fisk: «smaklöst och halvsmutsigt tilagadt.»

I Kabelvåg er humøret hos den svenske livskunstneren bedre, og han fantaserer om å starte en import til Lofoten av kommager sydd i Sollefteå. Kanskje er han inspirert av de mange samer han treffer med sine «pittoreska drakter.» I april 1895 kommer endelig Pelle Molin til Sulitjelma, han tar inn på Furulund og omgås straks med direktører, ingeniører og brevandrere. Livsnyteren noterer at for en fremmed er «societetens kvinnor ett lätt rof.» Molin lar seg begeistre av et samfunn med åtte hundre arbeidere, tre postkontor og egen fattighjelp. Kunstneren noterer seg folk fra Arkhangelsk, Ungarn, Østerrike - og møter på amerikanere, kvener og samer. Sulisspråket er som han skriver det «ett slags skandinavisk.» En funksjonær i bergverksuniform som skriker ut sine ordrer på tysk, blir komisk nok kun forstått av samene som svarer «på lappska» med «oljad blixt».

Kontrasten til hvordan Molin hadde sett samene bli behandlet under «lapp ska vara lapp» doktrinen i Sverige må være påtagelig. I Sulitjelma er samene integrert som leverandører av skinn og kjøtt, de jobber i gruvene og kan hyres som skyssfolk på bolagets turist og firmareiser til Kvikkjokk. Molin får også sine oppdrag, og produserer malerier som direktørfolket ønsker skal representere Sulitjelma gruver på en utstilling i Helsingborg. Et av disse verkene er «Langvand».

Pelle Molin liker å bestige Sulisfjellenes topper og i sin jakt etter malermotiv søker han til et vann høyt oppe i fjellene: «Paijeb Kjenrojauvre». Det er i slutten av august 1895, men uvær og snøstorm blir så heftig at når Molin endelig kommer seg ned til Furulund, skal han aldri bli den samme. Det han beskriver som en åtte dagers rangel da han kommer til Bodø, gjør nok ikke situasjonen bedre. Seilasen avsluttes med maskerade og fotografering i samedrakt i Louise Engens atelier. Når sommeren kommer vil Molin forløse sitt «lapplika yttre», med å gå rundt i Bodøs gater i samekofte og belte med kokse og kniv.

Slik går det ikke. Molin er redusert av sykdom og legger seg inn hos Louise Engen i Storgata 46 hvor hennes søster Marie våker over sin sommerforelskelse.

26. april 1896 dør kunstneren og samenes venn Pelle Molin i Bodø. Ironisk nok, så ligger Pelle Molins plass i denne by, vendt mot sjøen. I dønningene og solgangsbrisen fra havet har den rastløse sjel, «Ådalens diktare» fått sin fred.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags