Kirken og tiden

Av
DEL

LeserbrevI fredagens Avisa Nordland har Anne Margrethe Grenersen et spisset innlegg om Den norske kirke. Hun spør hvor Gud og trosfellesskapet er i en kirke som synes å gjøre alle slags umulige tiltak for å tilfredsstille sine medlemmer og holde på dem. For det første: Jeg har aldri vært på en Sirkusgudstjeneste eller en Pokemongudstjeneste, som hun henviser til. Jeg har derimot vært på utallige gudstjenester hvor historien om Jesus står i fokus, og hvor ordene om synd og nåde er helt sentrale. Jeg har ganske god mengdetrening når det gjelder gudstjenester, og jeg deler ikke Grenersens bekymring om at den kristne tros grunnsannheter er fraværende fra disse. Jeg kan tvert i mot berolige Grenersen og andre om at kirken fortsatt står på det gamle budskap om troen på Gud som skaper, Jesus som frelser og Den hellige Ånd som livgiver. Om få dager skal vi feire påske. Da vil ordene om Jesu korsfestelse og oppstandelse lyde i alle kirker i Nordland. Samtidig har Grenersen rett i at vi tar i bruk vår tids språk og virkemidler for å møte og være i dialog med samtidens mennesker. Det ligger i en luthersk kirkes grunnidé å være i forandring, slik at budskapet tolkes inn i den til enhver tid aktuelle situasjon. Dette er utfordrende, og samtidig helt nødvendig. Men det betyr ikke at grunnbudskapet , evangeliet , forandres. Derfor er arbeidet Merethe Thomassen gjør med kirkens bønner så viktig, hun holder sammen det en bønn er i kristen tradisjon, og relaterer det til hvordan bønnespråket fungerer og ikke fungerer i vår samtid. Så reflekterer Grenersen over at medlemstallet i Den norske kirke går ned. Vi analyserer stadig hvorfor. Men når 12000 meldte seg ut i fjor må det også nevnes at over 3,7 millioner fortsatt er medlem. I Sør Hålogaland bispedømme, Nordland fylke , er 80,5% av befolkningen medlemmer i kirken. Det betyr at oppslutningen om Den norske kirke fortsatt er høy i denne landsdelen, til tross for et mer pluralistisk samfunn. Jeg er opptatt av å anerkjenne ulike trosuttrykk. Det er ikke bare de som har et såkalt aktivt forhold til kristen tro som HAR denne troen. Troen kan gi seg til kjenne ved å tenne et lys i en kirke, ved å bli berørt i sitt innerste av en kirkekonsert, ved å ha et tilhørighetsforhold til et kirkehus. Troen gir seg ikke minst til kjenne når foreldre kommer med sitt mest dyrebare, barna, til kirkens dåp. Å underslå menneskers tro, og si at den bare er tradisjon og historie og ikke gjennomtenkt, ligger langt fra den måten jeg tenker respekt for menneskers valg når de fortsatt er medlemmer i kirken. Så har kirken en stor utfordring: Å fortsette å kommunisere troens levende innhold til vår tids mennesker. Bibelkunnskapen er på vikende front, og den er helt vesentlig for at den kristne tro skal kunne leveres til nye generasjoner. Derfor satser vi mye på trosopplæring for barn. Senest i januar var jeg på visitas i Domkirken. På øvelse med barnegospelkoret var det slett ikke bare lek og moro, men en samlingsstund med historier fra Bibelen og lystenning. Og sangene de synger er genuint kristne i sitt innhold. Jeg ser mye positivt i den kritikken av kirken som Grenersen fremholder, den gir oss mulighet til å enda mere vurdere det vi gjør. Men at kirken ikke er kirke lenger, er jeg helt uenig i. Jeg vil egentlig oppfordre både Grenersen og andre kritikere til å gjøre som bloggeren KirkeKjerstii Oslo. Over tid oppsøkte hun alle byens gudstjenester med et meget åpent og samtidig kritisk sinn, og fortalte hva hun opplevde. Hun ble positivt overrasket . Kanskje blir følgene av kirkebesøk ennå mer skuffelse ,kanskje gir det, som det gjorde for KirkeKjersti, en større opplevelse og en videre horisont. Det er egentlig når vi deltar vi virkelig erfarer. Velkommen!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags