Spesialistene småprater med kjønnsorganene og en beslutning fattes bokstavelig talt under beltestedet

Bildetekst

Bildetekst

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

KronikkMin 4-5 år gamle sønn kom med følgende utbrudd etter å ha studert penisen sin nøye: «Pappa! Den er ikke levende, den har ingen øyne, og den kan ikke snakke».

Vi har nå tre autoriserte kjønningssinstanser i dette landet. Når det gjelder nyfødte, er det jordmødre og fødselsleger som gjør jobben. Som regel er disse ansatte på fødeavdelinger.

En sjelden gang er det nødvendig å henvise til spesialavdelinger for rett kjønningen. Det er når kjønnsorganene ikke snakker et tydelig språk. Noe jeg skal komme tilbake til.

Det andre autoriserte kjønninsstedet befinner seg på Oslo Universitetssykehus (OUS). Der kjønnes de som er gamle nok til å gjøre rede for seg selv, og som ikke opplever samsvar mellom egen kjønnsidentitet og det kjønn de ble tildelt ved fødselen.

Det er ikke alltid «ekspertene» på OUS er enige med disse personenes selvoppfatning. Kjønningen avbrytes og pasientene sendes til Distrikts psykiatriske sentre eller liknende for avklaring.

Siden første juli 2017 har det tilkommet en ny autorisert kjønnings-instans, nemlig skattevesenet. De ivaretar søknaden til dem som søker endring av sin juridiske kjønnsstatus enten fra kvinne til mann eller fra mann til kvinne.

Ingen blir avvist. Jusen overstyrer ikke noens selvoppfatning.

Nyfødte kan ikke argumentere for sin mulige selvoppfatning. Derfor bruker samfunnet «objektive» kriterier for kjønnsbestemmelse. I regelen skjer dette umiddelbart etter fødselen.

Bestemmelsen gjøres etter en kort «samtale» med den nye verdensborgerens ytre kjønnsorgan. Et organ min lille sønn forsto er uten taleevne.

Vi må altså bestemme oss for at disse stumme organene likevel «snakker» sant om personen de sitter på. De gjør ikke alltid det.

De gangene nyfødte henvises til spesialavdelinger for kjønning, er det nettopp der hvor kjønnsorganene er «uklare». Det betyr ikke at de er vanskelige å se, uklarheten går ikke på sikt, men på hvorvidt skrittet er å betrakte som et jente- eller et gutte skritt.

På spesialavdelingene kartlegger de kjønn etter «objektive» kriterier. Et kriterium er kjønnskromosomer. Jenter skal være XX og gutter XY.

Nå finnes det imidlertid en rekke friske mennesker med kjønnskromosomsammensetninger av typen XXX, XYY, X0, XXY, hvordan skal så de kjønnes?

Hva skal vi gjøre med den australske tre-barns moren som i 2014 fikk påvist at hun inneholdt en tvillingbror. Damen er den ultimate siamesiske tvilling med omtrent like mange XY som XX celler i kroppen sin.

I vårt samfunn gjør vi i første runde slike personer syke. De lider av «kromosomfeil». Deretter småprater spesialistene med kjønnsorganene og en beslutning fattes bokstavelig talt under beltestedet.

Et annet objektivt kriterium er kjønnskjertler, de som hos flere av oss sørger for at vi er befruktningsdyktige. Nå er det imidlertid slik at en rekke friske mennesker kan ha en kjønnskjertel av hvert hoved-slag, altså en testikkel på den ene og en eggstokk på den andre siden. Noen har til og med blandingskjertler av testikkel og eggstokk vev. Vi kan selvfølgelige bestemme oss for at disse også er feil eller syke på tross av at de kan bo i nabohuset, kan like kjøttkaker, kan elske og bli elsket, men er ikke det å gå vel langt for å opprettholde et for lengst foreldet verdensbilde?

Hva så med kjønnshormoner? De kan vi måle i blodet med objektive metoder. Kan ikke dette benyttes til rett kjønning? Nei, egentlig ikke.

Noen ganger er det slik at et menneske er utstyrt med testikler som produserer testosteron som testikler gjerne gjør, men akkurat disse personene er ufølsomme for det hormonet. Det blir som å prøve et norsk støpsel i en amerikansk kontakt, - ingen strøm.

Disse personene er XY, men ser helt ut som kvinner på utsiden. Som testikler flest produserer testiklene deres østrogen, og det hormonet virker. På innsiden har de imidlertid ikke verken eggledere eller livmor. En livmor fant de imidlertid i lyskebrokket til en indisk firebarnsfar. Det lett å se at nettopp dette kan være mulig når vi ser nærmere på fosterbiologien.

En annen objektiv mulighet er å se genene som styrer utviklingen av testikler eller eggstokker. Men heller ikke her er naturen entydig.

SRY-genet som får fosterkjønnskjertlene til å utvikle seg til testikler, sitter eksempelvis ikke alltid på Y-kromosomet. Det kan sitte på et X-kromosom og vipps har vi et XX menneske med testikler som i regelen også får penis og pung.

Naturen er uhyre kompleks hva angår kjønning.

Det aller siste fra den biologiske kjønnsforskningen er at det er et samsvar mellom spesielle mottaker apparat på kroppscellene våre og vår kjønnsidentitet. Mennesker som opplever kjønnsinkongruens, har mottakerapparat som er forskjellig fra de som ble født med samme type kjønnsorgan som dem.

Vi står igjen med en eneste metode som ikke kan slå feil. Det er å spørre hvilket eller hvilke kjønn er du? Samtidig som vi i samsvar med biologien gir mer enn to alternativer. Vi kan stole på at svaret vi får er det som i størst grad samsvarer med det menneskets totale biologi.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags