Vel 5 milliarder i årlige inntekter til ca. 175 land- og distriktskommuner settes nå i spill. Det skjer etter at Finansdepartementet 22. juni nedsatte et ekspertutvalg. Utvalget skal vurdere alle skatteordningene på vannkraftverk, og de konsesjonsrettslige ordningene. Resultatet kan få mye å si for din jordmortjeneste, barnehagetilbudet, skoletilbudet og det lokale pleietilbudet. Blant annet.

I en tid med raske endringer, med stort fokus på nasjonal økonomi og bedriftsøkonomi, med internasjonale klimamål å streve mot og med stort behov for reinvesteringer i vannkraft, har ikke denne regjeringen tid til å nedsette bredt sammensatte lovutvalg og kjøre åpne offentlige utredningsprosesser. Bredt anlagte offentlige utredninger og lovutvalg hører visst fortiden til. Ekspertutvalg er melodien og slike utvalg skal gi sine anbefalinger raskt, slik at nasjonale myndigheter kan ta raske og viktige beslutninger.

Vi vertskommuner for vannkraftproduksjon betviler ikke at ekspertene er eksperter. Men vi er slett ikke sikre på at utvalgsmedlemmene er eksperter på alle de problemstillinger de skal mene noe viktig om. Og vi er heller ikke sikre på at prosessen som er startet vil gi ønskelig og nødvendig rom for viktig refleksjon rundt konsekvensene av de mulige endringene som ventes. Det nedsatte utvalget skal avgi sin innstilling innen 1. oktober 2019. Vertskommunenes bekymring gjelder både ekspertgruppen og de politiske organer som skal behandle dens innstilling. Derfor roper alle vi 175 kommunene som er vertskap for viktig og fornybar vannkraftproduksjon nå så høyt vi bare kan. Det er tid for oss alle til nå å følge godt med. Norge er i endring.

I mandatet slår departementet fast at vannkraften er en av Norges viktigste naturressurser og at den har lagt grunnlaget for vekst og velferd i landet i mer enn 100 år. Sånn er det. Kommunene har et stort ansvar for å utvikle denne velferden og de tjenestene som hver dag ytes for befolkningen i hele landet. Derfor ville vi gjerne vært med i utvalget. Vi kan velferd og utvikling av offentlige tjenester og vi er særlig blitt eksperter i de delene av landet som har avstandsulemper og spesielle lokale og regionale smådriftskostnader. Vannkraftressursene ligger ikke i byene og befolkningsrike områder. Anleggene ligger gjerne i tynt befolkede og naturskjønne områder med snø og is på toppene og grønne dalsletter eller grønt hav i bunn. Slik foregår det en verdioverføring fra de kommuner som er rike på naturressursen – til byer og industriområder som kan gjøre seg nytte av vannkrafta og som øker verdien ved å betale markedspris for den.

Vertskommunene er i dag sikret en del av verdiskapingen i vannkraftproduksjonen gjennom lovverk og konsesjonsbaserte ordninger som har fungert i mer enn hundre år. Kraftkommunenes andel av avkastningen på vannkraftformuen har vært viktig og gir distriktene mulighet til å følge med i den offentlige velferds- og tjenesteutviklingen. Kraftkommunene er ikke rike særkommuner som kan rote med inntektene de rettmessig har fra kraftområdet som de vil. Langsiktige samfunnskontrakter er inngått mellom lokalsamfunn som avgir den fornybare naturressursen, sterke selskaper og staten. Nå settes det hele i spill.

I større bykommuner hvor man gjerne har et mangfold av aktører å spille på i utviklingen og hvor fylke og stat er direkte representert med sin nærhet og sine egne tjenester, avgir man ikke viktige fornybar vannkraft på samme måte. Der eier man gjerne deler av denne og kan benytte utbytte og andre inntekter til velferdsutvikling om det er lokalpolitisk flertall.

Konsekvensene av det forestående arbeidet kommer til å dreie seg om hvordan verdiene i vannkraftsektoren skal fordeles i framtiden. Den verdifordelingen som her er forsøkt beskrevet er ikke en del av mandatet. Det er tvert imot tydeliggjort at det ikke skal være det. For vannkraftproduserende kommuner er det en bekymring i seg selv. Ekspertutvalget består av:

Vassdrags- og energidirektør Per Sanderud, Oslo

Professor Benn Folkvord, Bryne

Førsteamanuensis Tarjei Havnes, Oslo

Advokat Tone Kaarbø, Oslo

Førsteamanuensis og instituttleder Jørild Mæland, Bergen

Professor Jørn Rattsø, Trondheim

Postdoktor Ragnhild Camilla Schreiner, London

Nordland er landets nest største vannkraftproduserende fylke. Hordaland er størst. Hvem skal tale våre interesser i det forestående arbeidet? Følg med, følg med!