Gå til sidens hovedinnhold

Hvorfor går det så tregt med innovasjonen?

Artikkelen er over 3 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

5. juli besøkte Naturvernforbundet, med fem engasjerte fra de fire nordligste fylkeslag, Akvafuture AS i Brønnøysund. Oppdrettsfirmaet har drevet lusefritt i lukka anlegg i seks år nå, nøye overvåket av Veterinærinstituttet. Under Fjordtoktet 17. og 18. august i Tromsø får man lære mer om dette. I tillegg innbys det til bred debatt om hvorfor ikke langt flere lukka anlegg er etablert og på gang. Hvorfor stiller ikke politikerne våre helt nødvendige krav for å unngå at dagens miljøskader fra fiskeoppdrett blir flere og flere, større og større?

Akvafutures tre anlegg samler også opp fôrrester og mye av fiskens avføring. Etter stadig utvikling av denne prosessen, ivaretar de nå 60 prosent av det sedimentære slammet. Dette blir til biodrivstoff, som bl.a. bussene i Trondheim går på. Målet er å ivareta 75 prosent av det sedimentære slammet, og man samarbeider med et firma for at denne ressursen også skal kunne bli til gjødsel. I konseptet forer man dessuten annerledes enn brorparten av dagen tradisjonelle oppdrettsanlegg, slik at man unngår å spyle tonnevis av mikroplast ut i havet eller inn i slamressursene.

Nå har ikke Naturvernforbundet et uttrykkelig behov for å reklamere for enkeltaktører. Vi ser dessuten aller helst at man oppnår nullutslipp fra oppdrettsanlegg. Da må man muligens forholde seg til at Akvafuture mener at det er umulig for dem. Langt verre er det at de i dag knapt har konkurranse å vise til. Og enda verre er det at man knapt har tildelt utviklingskonsesjoner til betydelig lukka prosjekter. Akvafuture har måttet kjempe seg til to slike konsesjoner. I tillegg har de fått aksept i Fiskeridepartementet for at de får beholde tre femårige FOU-konsesjoner som en tredje konsesjon gjennom den 15-årige utviklingsfasen.

Gründer Anders Næss sier at Akvafuture er konkurransedyktige med den tradisjonelle oppdrettsbransjen på produksjonskostnader. Det er kostnader ved innovasjonen – altså utviklinga og uttesting av konsept og utstyr – som gjør dem avhengige av et visst antall innovasjonsretta konsesjoner ei tid. Problemet er at Fiskeridirektoratet nå stikker kjepper i hjulene for dette. Næss tror det kan være et typisk utslag av byråkrati. Vi andre kan spekulere litt friere, når fiskeridirektøren er betydelig aksjonær innen tradisjonelt oppdrett, der svært mange ikke ønsker utviklinga med lukka anlegg.

Til sammenligning har Nordlaks sin omstridte «havfarm» fått 21 konsesjoner. Det er åpenbart at økning i volum er viktigere for fiskeriminister Per Sandberg enn miljøforbedringene han har påberopt seg å være opptatt av. For heller ikke Marine Harvests gigantsatsing på å utvikle det lukka konseptet «Egget», sammen med Hauge Aqua, fikk mer enn fire utviklingskonsesjoner. Nå gjenstår det å se om det blir noe av «Egget».

Tildelte utviklingskonsesjoner skal også kunne gjøres om til helt vanlige konsesjoner. I så fall kan Inge Berg og Nordlaks selge havfarmen sin til Kina, og ta i bruk de 21 konsesjonene til oppdrett i åpne merder innaskjærs. Hvordan i all verden har dette kunnet skje, Sandberg?

I verste fall ender det også med at lovende Akvafuture selger konsesjonene sine og rømmer landet. Og hva sitter vi igjen med da av innovasjon? Ikke bare en rekke utaskjærs gigantprosjekter med uante konsekvenser, men også noen «semilukka» anlegg som ikke ser ut til å fungere. For eksempel har Marine Harvests «Neptun 3» i Etne såpass store luseproblemer, at man behandlet med Emamectin benzoat i fjor og med Diflubenzuron i år.

Enda verre er det med prosjekter som gir seg ut for å være lukka og/eller landbaserte, for å tekkes politikere og byråkrater, men som er mer miljøfiendtlige enn noe anna. Det grelleste eksemplet man har sett til nå er trolig et omsøkt prosjekt i Bodø kommune. I Fleinvær vil Gigante Salmon AS sprenge bort toppen av Feøya, midt i et fuglehabitat, slik at et gjennomstrømningsanlegg blir liggende i flomålet. La det være klinkende klart: Dette er verken lukka eller nevneverdig landbasert, og det er enda mer miljøfiendtlig en dagens åpne merder i sjø. Fylkesmannen sier nei, men oppsiktsvekkende mange politikere sier likevel ja.

Er det så ingen flere lyspunkter? Jo, ett og anna mindre prosjekt. I Hordaland, for eksempel, har Fylkesmannen kasta ut en del oppdrett, fordi det har forringa fjordens kvalitet betraktelig. Og når bransjen får kniven på strupen, da er de villige til å teste ut lukka teknologi. Nå gjenstår det å se resultatene av dette. Poenget er at i altfor liten grad presser norske myndigheter på for å få testa ut lukka anlegg som alternativ til miljøfiendtlig oppdrett.

Kommentarer til denne saken