Skjevfordeling av goder skaper misunnelse og folkevandring. Slik har det alltid vært

Gammelmodig: Det underlig å se at Indeks Nordland, blant flere, holder fast ved å male Nordland inn i et fremmedgjort og nå gammelmodig virkelighetsbilde.

Gammelmodig: Det underlig å se at Indeks Nordland, blant flere, holder fast ved å male Nordland inn i et fremmedgjort og nå gammelmodig virkelighetsbilde.

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

KronikkDen største utfordringen verden har i dag, er folk. Problematisk mye folk. De krever plass, utstyr, og ved hjelp av ny teknologi beslaglegges og utvinnes det i historisk tempo.

Samtidig spilles det golf på matjorda og vi reiser hit og dit. På turene smitter behov for hva vi må ha, og farsotten brer seg raskt mellom bygder, verdensdeler og blogger.

Skjevfordeling av goder skaper misunnelse og folkevandring. Slik har det alltid vært.

Det nye er veksten skaper dype riper i planeten. I Nord-Norge er vi privilegerte og merker knapt økt befolkning, hyperforbruk og forurensning. Ikke enda.

Det vil si av og til kan også vi gremmes over rekende avfall i fjæra, grumsete vann eller plagsom lukt. Men så langt dunster rushet i Nordlands småbyer langt mindre avgrunn enn i de store byene. Der minner odøren om å oppholde seg i en bil det er prompet i uten å kunne åpne vinduene.

Luftforurensning er blitt egen sjanger i værmeldinga, og når vi er på utsatte steder kan vi se frem til å slå opp døra og vende hjem. Til ren luft, åpent areal i trygge samfunn, og matjord nok.

Vel, bildet er ikke helt riktig. Det er ikke lenger bare vi som lengter etter å slå opp porten til lykkelandet. Folkevandring mot slike steder har for lengst begynt og på forsiden av ELLE Denmark, et ikke ubetydelig trendsettende blad, kan vi nå lese: «Ny Trend. Farvel til Storbyen.

Goddag til livet på landet. Det er ganske enkelt magisk (og internettet findes)!» Oppslaget er ingen overraskelse. Trender skapes gjennom etterspørsel, og det som har vært vanskeligst å få tak har alltid hengt høyest. Knappe goder gir status. Nordlandske samfunn er slike goder.

Det er i forlengelsen heller ingen overraskelse at det mest populære i flere ungdomsmiljø, nå er å være utilgjengelig. Ungdomsgenerasjonens iboende mandat er å opptre som en motreaksjon til det bestående, og hva er vel mer naturlig enn at dagens opposisjon rettes mot massiv produksjon, vekst, kommunikasjon og tilgjengelighet?

De mest trendy har for lengst kledd seg i gjenbrukskjoler, meldt seg ut av sosiale medier og lagt mobiltelefonen på hylla. Historien har vist at vi andre snart følger etter. Trendleserne har fanget tendensene.

På dette bakteppet er det underlig å se at Indeks Nordland, blant flere, holder fast ved å male Nordland inn i et fremmedgjort og nå gammelmodig virkelighetsbilde. Det selvutnevnte barometeret på Nordlands forfatning fortsetter å tåkelegge attraktiviteten vi nå er hovedpersoner i, og på ny settes mest mulig produksjon og konsum opp som forutsetningen for et godt liv.

Oversett er den lille detaljen at vekstkurver er i ferd med å gå helt ut …

Et eksempel fra samme gata, er forrige ukes nyhetssak i NRK Nordland, hvor fylkesrådslederen meddelte at styrking av byene i fylket er avgjørende for at Nordland skal ses som et relevant sted framover. Alternativet er runddans i en ond spiral med usynlighet og fraflytting. Igjen vil sentrale stemmer ha oss til å ligne mer på navene i historiens verste rovdrift – alt det ungdom og rykende ferske visjoner fra Paris vil bort fra.

Nordlands største fortrinn er lite folk! Som noen av verdens mest privilegerte, boltrer nordlendingene seg i det knappeste godet i verden: Jordnært liv med kreativ småskala, fleksibel produksjon, storskala natur og valgfri utilgjengelighet. Når Nordland nå skal i gang med å utforme regional plan for by- og regionsenterpolitikk, bør slike kvaliteter bli vektlagt fremfor urbanitet slik vi kjenner det.

Plan for bevisst og klimavennlig byutvikling er nødvendig, men verken planen eller byene bør modelleres etter avleggs tankegods, London eller Oslo. I stedet for naivt å ta utgangspunkt i at urbanisering er rådende ideologi, bør Nordlands byplanlegging våge å være mer rural og fremme landsdelens folkeglisne prakt. Med mengder vei- og dekningsløse samfunn er Nordland rene Mekka for nyfrelst utilgjengelighetsungdom.

Overskrifter om bysatsing og eksportøkning skaper ikke attraktivitet når nye trender preges av landliv og mindre forbruk. Fylkesrådslederens mål om bysatsing som verktøy for å «snu trenden» kan slik ses som noe bakstreversk.

Alternativet er å spille på lag med de nye trendene; trender som allerede er Nordland, og som utrolig nok polerer planeten på samme tid. Fiskerbondementalitetens nøkternhet, nærhet og småskala fleksibilitet ser ut til å vokse inn i framtida. La den få grobunn.

Flere folk kommer tidsnok, det er i alle fall helt sikkert!

Maria Almli.

Maria Almli.

Maria Almli

Forsker, Høgskulen for landbruk og bygdeutvikling

Kronikkforfatteren er forsker og kobber ved Høgskulen for landbruk og bygdeutvikling, avdeling Steigen.

I stedet for naiv urbanisering, bør Nordlands byplanlegging våge å være mer rural og fremme landsdelens folkeglisne prakt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags