En fylkeskommune i krise?

Av
DEL

MeningerTirsdag 19. november hadde AN en leder om Nordland fylkeskommunes merforbruk og manglende effektivitet sammenlignet med Møre og Romsdal. På motsatt side skriver en professor en kronikk om fylkeskommunal parlamentarisme. Det kan være grunn til å se disse i sammenheng. Kronikken handler om det partipolitiske styringssystemet på fylkesnivå med vekt på demokratiske verdier og prinsipper. Jeg antar dette primært er av interesse for noen partipolitikere og forskere. For befolkningen i Nordland, bedrifter og kommuner, er nok omfang og kvalitet på fylkeskommunens tjenester av langt større interesse. Jeg har ikke sett noe dokumentasjon på hvordan parlamentarismen i Nordland fungerer til det befolkningen er opptatt av. Det er noe underlig med tanke på at det dreier seg om et fylkesråd som er ansvarlig for en virksomhet med et budsjett på nærmere 5 mrd. kroner og 3500 ansatte. Det er selvsagt ikke likegyldig hvordan styre med tilhørende administrasjon fungerer.

Les her: Nordlandsparlametarismen

Les her: Påviser et klart forbedringspotensial

I de 20 årene Nordland fylkeskommune har hatt parlamentarisme har befolkningsveksten vært på 2 prosent. Norge har på samme tid hatt en økning i folketallet på 20 prosent. Dette betyr en stor omfordeling av makt, marked og statens overføringer til fylkeskommuner og kommuner. Selv om veksten i Nordland har vært positiv, noe som i all hovedsak skyldes innvandring, er utviklingen i aldersgruppene 16–30 år urovekkende. Mens Nordland her har en betydelig nedgang er veksten nasjonal stor. Fylkesrådsleder karakteriserer den rekordstore nedgangen i folketallet i siste kvartal av 2019 som krise.

Det vil være galt å gi fylkeskommunen alene skylden for dette. Mye handler om tunge trender, samspill mellom sentrale myndigheter, kommuner og næringsliv. Det er imidlertid de regionale politikerne, fylkesrådet, som forventes å ha ambisjoner om utviklingen på vegne av befolkningen i fylket. Noe kan tyde på at fylkeskommunene, til tross for regionreformens ambisjoner, har mistet en autoritet som tilsier at de tar denne rollen. Fylkesrådet har gjentatte ganger adressert manglende evne til å levere tjenester til regjeringen, og på den måten også demonstrert egen maktesløshet. Sparebanken Nord-Norge framstår til sammenligning som en langt mer offensiv samfunnsutvikler. De etablerer kunnskapsgrunnlag og møteplasser og bevilger store summer til ulike samfunnsnyttige tiltak med betydelig publisitet. At Arbeiderpartiet som har ledet fylkesrådene de siste 20 år, har en rekordlav oppslutning nå med en tilbakegang på 9 prosent ved siste fylkestingsvalg, gir ikke noe god legitimitet.

AN s leder tar opp, i motsetning til professoren, hvordan fylkeskommunen som administrativ og tjenesteytende enhet faktisk fungerer. Dette er beskrevet i en rapport som nylig er blitt utarbeidet av eksterne konsulenter. Med samme effektivitet som Møre og Romsdal kan Nordland fylkeskommune spare 204 millioner årlig eller 144 årsverk. Dette inkluderer 10 millioner til politisk virksomhet og 91 millioner til fellesadministrasjon for videregående skoler. Rapporten konkluderer med at fylkeskommunen ikke tilfredsstiller kravene til en velfungerende organisasjon. Fylkeskommunen har ikke en samordnet ledelse, det foregår ikke en helhetlig drift og rollefordeling mellom tjenesteytende funksjoner, stabs og støttefunksjoner. Det stilles spørsmål om det i det hele tatt finnes en kultur for samhandling. Sterkest uttrykkes dette i rapporten når det gjelder digitalisering. Her er det riktig ille. Det mangler både mål og strategier. Rapporten konkluderer med at digitale kompetansen i fylkets største virksomhet er lav.

Utdanningsavdelingens forslag til økonomiplan som har skapt protester i hele fylket er et uttrykk for hvordan organisasjonen fungerer i praksis. Evnen til å finne gode løsninger når kostnader skal reduseres synes å være lav. Samarbeid med andre deler av fylkeskommunens virksomhet og andre interessenter er fraværende. Næringslivets reaksjoner på forslaget fra sør til nord i fylket illustrerer det.

Forholdene som omtales i rapporten er noe som må ha utviklet seg gjennom mange år. Med parlamentarismen ble fylkesrådmannen som øverste administrative leder tatt bort. Fylkesråder fikk ansvar for avdelingene. Dette kan være en medvirkende årsak til rapportens konklusjoner og bør undersøkes før det tas beslutning om å basere en ny organisering av administrasjonen på parlamentarisme.

Uavhengig hvilke politisk styringsform fylkeskommunen måtte ha, vil en ineffektiv administrasjon med lav kompetanse på viktige områder også ha innvirkning på hva fylkesrådet kan levere til befolkningen i Nordland.

Det er bare å håpe at fylkesting og fylkesrådet ser alvoret i situasjonen. Befolkningen i Nordland fortjener en offensiv, engasjert og kreativ fylkeskommune, med forståelse for hva som bør prioriteres til nytte for hele fylket.

På sidelinjen

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags