Akademisk frihet - politisk styring

Av

Den akademiske frihet bør og skal ha sine grenser.

DEL

LeserbrevI en kronikk publisert på KHRONO 3. juli d.å. går professor Hilde Gunn Slottemo, Nord Universitet (NU), inn på noe av historikken bak strukturendringene av høyere utdannelse i Norge og kaller stortingspolitikere som skifter mening for feige.

Les her: Prinsippfaste politikere søkes

Mantraet for strukturreformen har angivelig vært å samle mest mulig av høyere utdannelse på færrest mulig studiesteder med en ideell målsettingen om en reduksjon til mellom åtte og ti landsdelsuniversiteter. Slottemo uttrykker skuffelse over det spillet hun mener enkelte sentrale stortingspolitikere har drevet i forhold til de synlige konsekvensene som nå materialiserer seg etter Stortingets vedtak om strukturendringer av universitetssektoren fra 2015. De er ikke konsekvente i forhold til de vedtak de har gjort, og hun fremmer ideologiske argumenter for en klarere skillelinje mellom den akademiske frihet og politisk overstyring. Når styringsverktøyene er brukt og fullmaktene gitt fra politisk side, skal politikerne iflg. Slottemo abdisere i tillit til at den akademiske frihet og autonomi, her i forbindelse med den pågående prosessen NU versus Høgskolen på Nesna, vil gi de mest fullendte strukturendringene. Hun nevner ikke høringsuttalelser i saken og sterkt divergerende faktabeskrivelser når det gjelder Campus Nesna/Sandnessjøen.

Få vil være uenig i at den akademiske frihet i forhold til oppdragsgiver og finanskilder er helt sentral for et universitet. Men dette gjelder i første rekke og er helt essensielt for idéskaping/fagutvikling og for forskningens troverdighet, men definitivt i mindre grad når det gjelder intern forvaltning og struktur i et samspill med oppdragsgiver og finanskilde.

Dette illustreres godt i forhold til saken Campus Nesna/Sandnessjøen versus NU. Her har Stortinget gjort et vedtak, departementet har utarbeidet et styringsdokument, og det inngås en fusjonsavtale. Konsekvensene etter 3–4 år er åpenbart i strid med intensjonene i store deler av inngåtte avtaler og fullmakter. Hva er det som har skjedd? Er universitetsstyrets vedtak av 26. juni 2019 et resultat av akademisk kreativitet og omskriving av fakta, eller er Stortingsvedtaket eller oppdragsdokumentene, bevisst eller ubevisst, for uklare?

Svaret på det siste spørsmålet er egentlig uvesentlig. Det er et åpenbart grensesnitt mellom akademisk frihet og autonomi på den ene siden og demokratisk politisk forvaltning på den andre siden. I denne saken har styret i NU under dekke av universitetets frihet og autonomi definitivt tråkket over dette grensesnittet. Det burdet styret faktisk i utgangspunktet ha forstått og derved tatt konsekvensene av det store antallet høringsuttalelser med gode samfunnsmessige argumenter som ble innlevert.

Det er derfor ikke grunnlag for å kalle stortingspolitikere som skifter mening som feige. Når man ser at konsekvensene ikke ble som forventet i en sak, vil det være ren opportunisme å fastholde tidligere standpunkt. 

Den akademiske frihet bør og SKAL ha sine grenser. Historien har vist oss at denne friheten også kan misbrukes. Jeg kan, om det skulle bli nødvendig, gi mange eksempler på det, men det er egentlig nok å nevne noen av de konsekvenser dette har fått, som Nürnbergkonvensjonen av 1948 og Helsinkideklarasjonene av 1964 (sist revidert 2012), internasjonale guide lines for urfolksforskning og De regionale etiske forskningskomiteene (REK). Den samme grensesettingen vil også gjelde den akademiske frihet i forhold til universitetets samfunnsansvar.

Nord universitets nedbygging av og endelig styrevedtak om nedleggelse overfor Campus Nesna/Sandnessjøen vil i all framtid bli stående som en distriktsfiendtlig handling. Dette er realitetene uansett hvordan styreleder og rektor i ettertid ordlegger seg.

Dagens ledelse ved NU framstår i grell kontrast til de holdningene jeg personlig opplevde ved Universitetet i Nordland i perioden 2010–2014. I denne perioden møtte jeg en institusjon som virkelig ønsket å støtte og videreutvikle regionen både med direkte samarbeid med institusjoner i distriktene, desentralisert undervisning og praksisplasser. Saken NU versus Campus Nesna/Sandnessjøen synliggjør at denne linjen nå er forlatt. 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags