Det har oppstått et tillits-gap mellom folket i nord og makta i sør. Inn i dette gapet har Sp steppet

Av
DEL

AproposTillit. Det er et stort ord, det er et vakkert ord, det er et nødvendig ord. Nødvendig for at mennesker skal kunne snakke sammen, for at et samfunn skal fungere, for at et folk ikke skal vende seg mot sine politikere.

En av vårt samfunns fremste fordeler er at her hersker en stor grad av tillit; tillit mennesker imellom, og tillit mellom folket og dets ledere. Hva som kan skje når den tilliten mangler, eller svekkes har vi sett i andre land, og det er sjeldent noe vakkert syn.

Mot denne bakgrunn gir dagens meningsmåling i AN all grunn til bekymring: 80 prosent av innbyggerne i Nordland mangler tillit til at landets ledelse bryr seg om hva som skjer i Nord-Norge. Bryr seg om dem.

Man kan alltid problematisere spørsmålsstillingen, eller velge å tolke svarene i aller beste mening, men ingen kommer utenom at det i det siste har oppstått et tillits-gap mellom folket i nord og makta i sør.

Inn i dette gapet har Senterpartiet steppet, og det kan forklare mye av deres voldsomme suksess i Nord-Norge den siste tiden.

Det som skjer er intet særnorsk - eller nordnorsk - fenomen. Spør du en fransk bonde hva han mener om Paris, eller en amerikaner bosatt utenfor hovedstadsområdet om hans syn på Washington, får du enda grovere svar.

Hatet mot hovedstaden er da også en potent ingrediens i den populistiske bølgen som har skylt inn over vår del av verden de siste årene.

Populismen deler tradisjonelt nasjonen inn i to grupper; «folket» og «eliten». Og elitene holder gjerne til i hovedstedene.

Donald Trumps løfte om å rydde opp i den sumpen Washington hadde utviklet seg til, var en sentral årsak til hans valgseier. At han i stedet lot sumpdyrene ta kontroll med sumpen er en annen sak.

Nordnorske velgeres økende mistillit til makta i Oslo er definitivt en del av denne samme bølgen, men den har også mer lokale årsaker.

Nord-Norge har tidligere gått gjennom to store sentraliseringsbølger. Den første kom rett etter krigen, da en nasjonal satsing på industri tvang fiskerbøndene ut av båten og inn til de nye industristedene.

Den neste kom på 1970-tallet, da stordelen av den samme industrien gikk fra å være statlige gullkalver til gigantiske tapsprosjekter. Regjeringen svarte med en sterk utbygging av statlige, fylkeskommunale og kommunale arbeidsplasser i distriktene.

Kombinert med privatbilismens gjennombrudd bidro det til at en noenlunde spredd bosetting ble opprettholdt i nord. Med byene som vekstmotorer for et pendlende omland.

Det som skjer nå er at de samme offentlige arbeidsplassene flyttes til enda færre og større steder, mange av dem utenfor landsdelen.

Samtidig skapes nye, private arbeidsplasser primært innen tjenesteytende sektor, og de jobbene oppstår også der det bor mange mennesker fra før.

Det skaper en selvforsterkende sentraliseringsspiral som rammer Nord-Norge ekstra hardt, ettersom vi har en langt høyere andel offentlig sysselsetting enn andre deler av landet.

Dermed oppstår den paradoksale situasjon at den folkelige misnøyen eksploderer samtidig som det private næringsliv i Nordland går så det suser. Og samtidig som fylket er en vinner på samferdselsbudsjettet, med blant annet ny flyplass i Bodø, ny E6, Bypakke Bodø og tunell gjennom Tjernfjellet.

Problemet er at den private veksten skaper få nye arbeidsplasser. Mesteparten av den er kommet innen produksjon, og det som produserers går ubearbeidet ut av landet. Mens robotisering og fjernstyring av anlegg blir mer og mer vanlig, og mangel på lokale fagarbeidere gjør at de må flys inn utenfra for å løse oppgavene.

Så mens mange av bedriftene i Nordland faktisk opplever en sterk økonomisk vekst for tiden, skaper de få arbeidsplasser. Fortjenesten tas ut i økt effektivitet og produktivitet.

Det er bra for eierne, mindre bra for jobbsøkerne i lokalsamfunnet. Mange av dem er lavt utdannede menn utenfor de store byene, kjernevelgere for Trump og de nye populistene.

Nå er ikke Nord-Norge USA ,eller Frankrike, men misnøyen med hovedstaden går også her gjennom alle partier, inkludert de som sitter i regjering. Høyre er det eneste partiet der over 20 prosent sier seg fornøyd med Oslo-makta.

Det er også talende at det er kvinner som er mest misfornøyd, det kan henge sammen med at de er overrepresentert blant offentlige ansatte.

Den dype strukturelle omforming av Nord-Norge som er beskrevet foran slår ulikt ut i ulike deler av landsdelen. Derfor har den vanskelig for å snakke med en felles stemme. Eller samle seg om felles løsninger på utfordringene.

Løsningen er uansett ikke å skru klokka tilbake, som man kan mistenke Sp for å ønske. Men den er heller ikke å bortforklare mistilliten og kalle nordlendingen sutrete – slik regjeringen har en tendens til - ved å vise til et vellykket privat næringsliv og egen veibygging.

Situasjonen for Nord-Norge er komplisert og utfordrende. Og den byr på mange store muligheter også.

Valgkampen bør handle om hvordan vi griper de mulighetene, mens vi demper effektene av omstruktureringen. Lite tyder på at det vil skje. I stedet får vi antakelig de sedvanlige øvelser i skyldkasting.

Noe som bare vil bidra til å undergrave tilliten mellom «folk» og «elite» enda mer. Om det er mulig her i Nordland etter denne målingen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags