Enhver strategisk satsing på jernbane i Nord-Norge må ha Narvik som utgangspunkt.

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Meninger«Framtidslandet i nord» er tittelen på første kapittel i Gunnar Grytås´ bok om Ofotbanens historie.

Det var også navnet svenske utviklingsoptimister ga Nordkalotten på slutten av 1800-tallet, da man så for seg en storstilt industriell utnytting av regionens rike ressurser.

Og utviklinga kom, sentrert rundt kanskje verdens mest verdifulle malmforekomster ved Kiruna. Malm som gjorde LKAB til et av verdens aller mest lønnsomme foretak, og Narvik til Norges aller rikeste kommune.

Akkurat dette siste skyldes nettopp den jernbanen som er tema for Grytås´ «Malmtunge spor».

Ofotbanen var i årevis en ren pengemaskin for NSB og den norske stat, og ga arbeid og inntekter til byen som en gang var oppkalt etter dronning Victoria. Den gang engelske forretningsfolk jaktet formuer i fjellene nord i verden.

Nå er jakten i gang igjen, og «Framtidslandet i nord» er nok en gang et nasjonalt satsningspunkt, både næringspolitisk og utenrikspolitisk.

Da kan det være nyttig å se tilbake på det som skjedde den gang. Da vil en av lærdommene utvilsomt være betydningen av lokal kontroll med ressursene.

Mens Narvik tjente store penger på frakt av malmen, tjente Kiruna lite på dens utvinning. Stedet fikk ikke bystatus før i 1948, og gikk fram til da glipp av milliarder i skatteinntekter fra LKAB.

En annen lærdom er betydningen av kommunikasjonsveier, og kontrollen med dem. Utbygging av jernbanen var en forutsetning for at man kunne utnytte den rikdommen som fantes i fjellene.

En som tidlig så dette var Ole tobias Olsen fra Mo. Han ble senere kjent som «Nordlandsbanens far», men ivret også for en jernbanelinje mellom Norge og Sverige i nord.

Han ville ha den mellom Mo og Hapranda, primært for å eksportere norsk fisk og tømmer til det gigantiske russiske markedet.

Andre hev seg på, og Saltdal, Sørfold, Tysfjord, Salangen og Sørreisa ble alle lansert som et alternativt, norsk endepunkt for en slik jernbane.

Det ble til slutt Narvik, og det ble i stor grad avgjort av svenske embedsmenn og forretningsinteresser, helt uten innblanding fra lokale politikere, enten det være seg fra svensk eller norsk side.

Nå skulle det vise seg å bli en lykkelig løsning, og Ofotbanen ble en pioner når det gjelder norsk jernbanedrift: Det ble den første banen med et klart definert oppdrag, først med elektrisk drift hele veien, først med fjernstyring av togene og først med privat jernbanedrift.

Og fremdeles er banen i en nøkkelposisjon når det gjelder frakt av varer fra og til Nord-Norge.

Når det nå igjen brygger opp til jenbanefeber i nord, må man ikke hoppe bukk over det.

For å kunne videreføre malmutvinningen starter LKAB nå en flytting av hele Kiruna by, til en pris på 30 milliarder kroner.

Det viser hvilke verdier som fremdelers finnes i fjellene, og fremde må fraktes ut til verdensmarkedene.

Gjennom sin tilknytning til et jernbanenett som går hele veien til Kina er dessuten Narvik i en nøkkelposisjon når det gjelder frakt av andre varer.

Ikke minst med en dyp havn som vil kunne spille en nøkkelrolle for omlasting når områdene nordover blir mer isfrie i årene framover.

Enhver strategisk satsing på jernbane i Nord-Norge bør derfor ha Narvik som utgangspunkt, så får baner til andre deler av nordområdene komme etter hvert.

Første steg bør være bygging av dobbeltspor langs hele banelinjen. Planene finnes alt, fordi den økte malmfrakten, i løpet av få år, alene vil nødvendiggjøre det.

21 milliarder vil en slik utbygging koste. Det er en sum Norge og Sverige sammen bør kunne framskaffe. I hvert fall om vi i nord makter å stå sammen om kravet.

Tross alt greide de to landene å bygge banen sammen, med en enorm innsats av penger og arbeidskraft, i en periode der unionen mellom dem var i oppløsning, og faren for krig føltes overhengende.

På den andre siden; nordnorske lokaliseringskamper kan få selv kriger til å virke noenlunde siviliserte.

Så la oss slippe dem denne gang.

Kilde: Gunnar Gryåts: Maltunge spor. Historia om Ofotbanen. Samlaget, Oslo 2017.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags