Ved å løfte klimansvaret over på enkeltindivider, slipper vi å ta de tunge valgene som samfunn

Av
DEL

MeningerI 1898 ble historiens første verdenskongress for byplanleggere avholdt i New York. Bakgrunnen var en økende miljøtrussel, som truet med å gjøre livet i verdens storbyer ulevelig.

Konferansen skulle vart i ti dager, men etter bare tre brøt deltagerne opp og dro hjem. Fordi de anså problemet som uløselig; jo rikere og større en by ble, jo verre ville problemet uunngåelig bli. Og hvilken by ønsket ikke å vokse?

Hva problemet var? Hestemøkk. Hester sto for nesten all transport i og inn og ut av byene. I 1900 fantes det 50.000 hester i London, 100.000 i New York.

Hver av dem produserte 7-16 kilo møkk og én liter urin i døgnet. Det skapte enorme problemer med lukt og sykdomsspredning, mens enorme arealer måtte settes av til lagring.

Fortsatte utviklingen uhindret ville hver eneste gate i byene om 50 år være dekket med et tykt lag av møkk, ble det hevdet.

Bare 20 år senere var hele problemet borte, som ved et trylleslag. Og løsningen kom ikke fra byplanleggerne, som kun hadde maktet å tenke innenfor den berømte boksen.

Den kom fra et helt annet hold. I 1912 fantes det nemlig flere biler enn hester i både New York og London, og det var blitt billigere å eie en bil enn en hestevogn.

Nå skal ikke jeg dra noen parallel mellom byplanleggernes konferanse i 1898, og denne ukens Luftfartskonferanse i Bodø.

Men de diskuterte på mange måter samme problem: Hvordan løse en miljøtrussel som på sikt vi gjøre livet - ikke bare i byene, men på hele jorda - ulevelig?

Forskjellen er at denne gang drar planleggerne hjem med en slags løsning; elektrifisering av luftfarten. Så får framtida vise om det er å tenke innenfor eller utenfor boksen.

Ifølge statsekretær Allan Ellingsen i Samferdselsdepartementet kan nemlig fly med opptil 70 passasjerer være elektrisk drevne i løpet av ti år.

Dette er fly godt tilpasset dagens distriktsruter, og de kan - som professor Gisle Solvoll har vist - gjøre lokale flyreiser vesentlig billigere.

Men det er ikke derfor både flybransjen og politikerne nå satser elektrisk. Det handler om reduserte CO2-utslipp og en grønnere framtid.

Nå er flytrafikk en relativt liten bidragsyter til verdens CO2-utslipp, med sine ca. to prosent. Men måten man tenker på er symptomatisk for flere sektorer; skifte av energikilde.

Rundt 60 prosent av menneskapte CO2-utslipp kommer da også fra ulike former for energibruk; kraftproduksjon, industri, transport o.s.v.

Det er her de mest effektive løsningene på vårt problem ligger, ikke i å spise mer gulrøtter eller mindre kylling.

Og her er vi kanskje ved den viktigste lærdommen av hvordan verden kom seg ut av hestemøkk-krisen.

Ikke gjennom inviduell handling eller stadige konferanser, men gjennom en felles innsats som involverte vitenskap, politikk og økonomi.

I boka «Den cyniska tilståndet» av professor Sven Anders Johansson påpekes hvordan en viktig del denne «kyniske tilstanden» er hvordan så mange av vår tids store utfordringer i stedet øftes over på enkeltmennsket, gjøres til individuelle, moralske valg.

Johansson mener dette gir oss mulighet til å agere som om vår handlinger utgjør en forskjell (i dag syklet jeg på jobben), selv om vi innerst inne vet at det ikke betyr noe i forhold til klimatrusselen.

På individnivå er det en uskyldig forsvarsmekanisme mot mismot, men på samfunnsnivå blir det en sovepute som gjør at vi slipper å ta de tunge politiske avgjørelsene og investeringene som kan snu utviklingen.

Kanskje finnes det likevel en ny Daimler, Benz eller Ford der ute som kan redde oss.

Men bevisste satsinger og konkrete prosjekter gir bedre håp om suksess enn å henge en hestesko over hver vår dør.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags