Nærsynt rovdyrpolitikk ser ikke helheten

Av
DEL

KronikkBåde reindrifta og sauenæringa har unike muligheter for å utnytte utmarka som beiteressurs, siden den er lite egnet for annen matproduksjon. Likevel er store ressursrike utmarksområder i Norge ikke prioritert til beitedyr. I en tid med stadig mindre tilgang på matjord globalt, har vi et stort ansvar for å forvalte disse ressursene her i landet.

Klimaendringer vil påvirke tilgangen på mat over hele verden. I fjor skapte tørke i Sør-Norge krise for nasjonal matproduksjon. I et globalt perspektiv må den nasjonale matvareberedskapen økes. Dette må skje lokalt, og i Nord-Norge er utmarka blant de viktigste ressursene. Mange vet kanskje ikke at Nordland har et stort potensial når det gjelder matproduksjon. Utmarka her er spesielt egnet for beitedyr, takket være et rikt jordsmonn og rikt plantemangfold. Dette mangfoldet er utviklet gjennom århundrer med beitedyr som har lagt grunnlaget for svært mange ulike arter. Vi finner både gras, urter, moser, sopp og lav som er avhengige av et visst beitetrykk. Med beitedyr følger de livsviktige insektene, som småfuglene igjen lever av. Mye av dette artsmangfoldet kan gå tapt ved redusert utnytting av utmarksbeitene.

Rikspolitikerne overprøver lokal kunnskap for å skape større rom for rovdyra og lar dermed beitenæringa gå en usikker fremtid i møte. Dette merkes ikke minst i Nordland, der den nylig reviderte forvaltningsplanen for rovvilt ikke ble godkjent av nasjonale myndigheter. Klima- og miljøverndepartementet skal nå revurdere forvaltningen av rovvilt i regionen. Dette kan få store konsekvenser for dagens utmarksbeitenæring. Rovviltnemda fraråder å vedta bjørnesone før ytterligere utredninger om sosiale og økonomiske konsekvenser har funnet sted. Departementet på sin side mener kunnskapsgrunnlaget er godt nok. Overprøvingen av lokal forvaltning oppfattes for mange som at utmarksnæringene sau- og reindrift ikke er prioritert i Nordland.

Gjennom nasjonalt lovverk og internasjonale konvensjoner har Norge et ansvar for å ivareta tradisjonelle næringer samt Samisk kultur og levesett. Realiteten er at matproduksjonen fra reindrifta og sauenæringa er under stort press fra mange hold. Reinen får ikke beitero på grunn av økende arealtap og forstyrrelser fra for eksempel vei og jernbane, hyttebygging, vindkraft, friluftsliv, turisme og gruvedrift. Et stadig mer uforutsigbart klima fører til vintre med nedisete og utilgjengelige beiter. Enkelte reineiere opplever å miste hele 70 prosent av kalvene gjennom året og de mener rovvilt er hovedårsaken til dette tapet. Da forsvinner livsgrunnlaget – altså reinen - mellom fingrene deres.

Deler av sauenæringa har tilsvarende utfordringer med store tap til rovvilt. Flere bønder står i fare for å få beitenekt fra Mattilsynet. Beitenekt er et tiltak som begrunnes i dyrevelferd og ønsket om å unngå lidelsene som rovviltet påfører søyer og lam. Beitenekt gjør det vanskelig å skaffe mat til beitedyrene, fordi vinterfôret må benyttes allerede i sommerhalvåret.

Det er en stor psykisk belastning å finne skadde og ihjelrevne dyr eller simler uten kalv. Selv om dette er næringer som produserer dyr som skal slaktes, er det ikke likegyldig for bøndene og reineierne hvordan og hvorfor dyrene dør. De vi snakker med opplever også at det er belastende å ikke bli trodd på at rovviltet tar dyrene.

Dagens forvaltning av rovvilt baserer seg på å dokumentere rovdyr ved hjelp av spor og avføringsprøver og DNA. En utfordring er at systemet kun vektlegger ynglinger, altså familiegrupper, av rovdyr. Den store andelen individer som streifer – dette er ofte unge hanner – vises ikke i registreringen. Likevel kan disse individene gjøre stor skade der de oppholder seg. Faren er at en god del skadegjørende individer dermed ikke inngår i forvaltningens oversikter. Dette kan i neste omgang få konsekvenser for bestandsreguleringen. Denne tilnærmingen gir ikke nødvendigvis et representativt bilde av det lokale rovdyrpresset som beitenæringene faktisk opplever.

Klimaendringer gir direkte utslag i rovviltforvaltningen ved at perioden med sporsnø blir kortere. Gaupa er et godt eksempel. For å dokumentere forekomst av familiegruppe med gaupe, må man følge sporet over en strekning på minst tre kilometer. Hvis det er lite snø eller snøen kommer sent, blir perioden man kan finne spor mye kortere. Dette kan føre til at forvaltningen ikke får en riktig oversikt over gaupebestanden. Denne utfordringen gjelder særlig i kystnære strøk der perioden med snødekt mark blir stadig kortere.

Rovdyrdebatten handler altså om mange ting: matsikkerhet, gjengroende landskap, bærekraftig høsting av naturressurser, om kultur og kunnskap, og om fleksibilitet i møte med klimaendringer som ekstrem tørke, nedbør, flom eller uforutsigbare snø- og isforhold.

Norge kan selvfølgelig prioritere rovvilt framfor beitenæringer i de naturgitte og tradisjonelt godt egnede beiteområdene. Men da bør vi også være klar over konsekvensene av dette og hvordan det påvirker både naturen, samfunnet, og vår matsikkerhet. I dagens forvaltning ser det ikke ut til at noen har ansvaret for å undersøke hva de helhetlige konsekvensene av politikken blir.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags