VI MÅ TØRRE Å OMFORDELE

Av
DEL

LeserbrevJordbruksforhandlingene står for døren. Om resultatet blir et vakkert eventyr eller et skrekk-scenario avgjøres fram til 16. mai.

Utgangspunktet i år, som tidligere år, er at vi har overproduksjon i de fleste produksjoner, lav sjølforsyningsgrad, gjengroing og nedbygging av jord, færre bønder, færre og større gårdsbruk, produksjonen sentraliseres, økende inntektsforskjeller innad i jordbruket, stor forskjell mellom inntekta i jordbruket og andre grupper i samfunnet, og virkemidler som stimulerer til denne utviklingen.

Skal vi da fortsette å premiere oppbygging av stadig større produksjon, på stadig større bruk, med stadig større gjeldsbyrde? Eller skal vi tørre å omfordele? Tørr vi å slakte noen hellige kyr? Tørr vi å satse på de som vil tilpasse produksjonen til en driftsmåte der gårdens ressurser er utgangspunktet, der innkjøpt norsk for er andre prioritet, og import av formidler avgrenses til det strengt nødvendige?

Vi vet at prisene på produktene melk, kjøtt, osv. premierer størst mulig produksjon, så lenge den er lønnsom. I tillegg brukes en stor del av pengene over jordbruksavtalen på samme måte, dvs. pristilskudd. I tillegg ble tilskuddstak og produksjonsrammer (konsesjonsgrenser og kvotetak) enten løftet eller fjernet i 2014-oppgjøret. Den private omsetningen og utleie av melkekvoter fortsetter sentraliseringen innenfor melkeproduksjonen. Og investeringsmidlene er i vesentlig grad brukt til å bygge de store driftsenhetene.

Til sammen virker dette til at produksjonen samles på stadig færre bruk, produksjon løsrevet fra ressursgrunnlaget, økende gjeld, lavere inntekt enn sammenlignbare grupper, jord ut av bruk osv.

For at begrepet matproduksjon over hele landet skal ha ei mening og ikke bare være en floskel, må det grunnleggende i kravet være at kornjord skal brukes til å produsere korn, mens grasjord og utmark skal brukes til å omdanne gras til melk og kjøtt. Og bønder skal ha ei inntekt for det første årsverket som tilsvarer ei full stilling i andre grupper.

For å få til dette må en både ha friske midler og en må være villig til å omfordele. Vi må øke driftstilskuddene, fase inn strukturtilskuddet i melkeproduksjonen i flere drøvtyggerproduksjoner, innføre et eget tilskudd til unge bønder, sette tak på tilskuddene til areal og husdyr, redusere pristilskuddene, øke tilskuddene til grøfting og nydyrking og rette investeringsmidlene mot de brukene som trenger oppgradering av driftsapparatet, uten at de skal trenge å øke produksjonen.

Å lage det detaljerte opplegget blir forhandlernes oppgave. Lykke til!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags