Grunnlov på billigsalg

Det å avgi mer suverenitet til EU er mot folkets vilje, og fullstendig undergravende for norsk demokrati.

Det å avgi mer suverenitet til EU er mot folkets vilje, og fullstendig undergravende for norsk demokrati.

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Norge er på tur å bli EU-medlem, vi melder oss bare inn uvanlig sakte.

DEL

LeserbrevNår man snakker om Norges forhold til EU, er utgangspunktet nesten alltid den sterke motstanden mot medlemskap. Det blir gjerne framholdt at det nå er elleve år siden det sist var flertall for medlemskap, eller at over sytti prosent sier nei til EU. Ut fra dette kan man få inntrykk av at vårt forhold til EU er stabilt, uforanderlig, definert en gang for alle

Virkeligheten er en ganske annen. Norges forhold til EU er i kontinuerlig endring. Hver forordning og direktiv derfra vrir norsk lovgivning nærmere EUs. Effekten er akkumulerende og utgjør etter hvert en sterk slagside som hindrer Stortingets frie politiske styring. EUs makt over Norge øker for hver dag som går, og vår selvråderett reduseres tilsvarende. Her vil enkelte riste oppgitt på hodet, og si: Norge kan si nei til hver eneste lov fra EU!

Vetoretten har imidlertid blitt brukt bare én eneste gang på 24 år, da mot EUs tredje postdirektiv. Dette vetoet ble raskt opphevet, og også postdirektivet er blitt norsk lov. Problemet er at et «nei» aldri holder over tid, for vi trenger bare si «ja» en eneste gang, så smeller døra i lås bak oss. For hver lov som aksepteres blir sjansen i tillegg mindre for at den neste blir avvist. Prisen for å legge ned veto oppfattes som stigende, og etter hvert så høy at det skal svært mye til. Frykten er at EU vil reagere negativt, og denne frykten er nok til at hvert enkelt direktiv isolert sett ikke framstår som ille nok. På denne måten er EØS-avtalens opprinnelige mandat utvidet i utallige små skritt til en langt mer omfattende avtale enn det opprinnelige stortingsvedtaket la til grunn. Vår vetorett er nå i praksis en rent teoretisk mulighet.

Flertallet på Stortinget er dessuten tilhengere av norsk medlemskap, så våre folkevalgte ser med blide øyne på denne EU-integrasjonen. Å sette Stortinget til å forvalte folkets nei er som å be en alkoholiker styre baren i et bryllup: Resultatet er forutsigbart katastrofalt, og meget langt unna det oppdragsgiver ønsket seg. Et ferskt eksempel er den foreslåtte avgivelsen av kontroll med norsk finansnæring som for tiden hastebehandles på Stortinget. Flertallet ønsker å overlate kontrollen med hele næringen til ESA, som er EFTAs kontrollorgan, og avstemmingen er allerede 13. juni, etter kun fem ukers behandlingstid.

Grunnlovens § 115 tillater suverenitetsavståelse kun til organisasjoner Norge er medlem av, slik tilfellet er med EFTA. ESA skal forvalte EØS-regelverket, men regelverket kommer ikke fra EFTA. Hadde regelverket kommet fra EFTA, ville alt vært i orden, men reglene kommer fra EU, og skal ifølge departementet kopieres rett inn i norsk praksis. Suverenitetsavståelsen skjer altså teknisk sett til ESA, men reelt sett til EU – en organisasjon viikkeer medlem av. Dette er definitivt og udiskutabelt en omgåelse av Grunnloven. Det er en grunn til at regjeringen hastebehandlet saken og mumle den gjennom Stortinget: De ønsker å unngå oppmerksomhet om en tvilsom suverenitetsavståelse som er den største siden EØS-avtalen ble inngått. Forslaget er så alvorlig at det kreves tre fjerdedels flertall for å vedta det, men Siv Jensen påstår likevel i media at det ikke dreier seg om en suverenitetsavståelse. Påstanden oppfattes som totalt useriøs av alle forfatningseksperter. Detersuverenitetsavståelse, og denerulovlig.

Suverenitetsavståelsei finansnæringen vil også fungere som presedens for sektorene telekom, data og energi. EU vil altså få full kontroll med hvilke regler som skal gjelde på alle disse områdene. Man kan ikke si annet enn at når norske EU-tilhengere skal vokte Norges lover gjør de en forutsigbart elendig jobb. Grunnloven hules ut, og norsk selvråderett etes opp bit for bit. Norge er på tur å bli EU-medlem, vi melder oss bare inn uvanlig sakte. Det eneste gjenværende alternativ til fullt EU-medlemskap er dermed å si opp hele EØS-avtalen.

Det er også nettopp dette vi burde gjøre. EØS-avtalen var tenkt å være midlertidig, og bare gjelde til vi ble medlem i EU. Avtalen har derfor tanken om EU-integrasjon innebygd. EØS-avtalenvilha oss inn i EU, og denne slagsiden mot medlemskap utnyttes av EU-tilhengerne på Løvebakken for å undergrave folkets vilje. Stortingsflertallet har fått sin demokratiske marsjordre gang på gang, men beskjeden synker ikke inn. EØS-avtalen må derfor sies opp, og handelsavtalen som ble framforhandlet etter at Norge sa nei i 1972 vil da trå i kraft. Norge kan med dette som basis framforhandle en avtale lik den Sveits har. Hysterikerne i Ja-partiene vil påstå det er umulig eller destruktivt, noe de også sa i 1972 om avtalen vi da fikk, og i 1994 om et nei til EU. Norge har i etterkant av begge disse vendepunktene klart seg bedre enn alle EU-landene. Det er altså ingen grunn til å være redd for å si nei til EØS.

Det å avgi mer suverenitet til EU er mot folkets vilje, og fullstendig undergravende for norsk demokrati. For å berge Grunnloven og vår suverenitet må vi ut av EØS. Kun politikere med demokratiskrekk og retoriske skremmebilder kan hindre en slik utvikling. Folk gjør derfor lurt i å merke seg hvem som tør snakke om disse spørsmålene, og hvem som ønsker stillhet for enhver pris. Neste stortingsvalg er allerede i 2017, og da bør det veie tungt hvem som er til å stole på.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags