Hvert år kårer Norsk språkråd årets nyord i Norge, det ord eller det begrep som mest av alt preget året som gikk.

For 2016 ble ordet «hverdagsintegrering», og alt nå kan vi spå at en av årets heteste kandidater kommer til å bli «falske nyheter».

Begrepet er ikke nytt, men det har hatt en ekstremt framtredende plass i det offentlige ordskiftet så langt i 2017. På samme måte som man i Storbritannia kåret «post-truth» til årets ord for 2016.

«Falske nyheter» og «post-truth» peker begge tilbake på en økende bekymring for at den demokratiske prosess påvirkes av myter og usannheter. Bevisst spredd for å påvirke velgernes stemmegiving.

Falske nyheter/fake news har fått skylden for alt fra Trumps seier via Brexit til framveksten av europeisk høyrepopulisme.

Ansvaret er vekselsvis lagt på Putins propagandaapparat, liberale medier og høyrevridde nettsider.

Begrepet «fake news» er også blitt et effektivt redskap for å diskreditere politiske motstandere.

Landets justisminister anklager Nordlys for å spre «fake news». Skuffete EU-tilhengere forklarer Brexit med at folket ble forledet av falske nyheter.

Hillary Clinton er overbevist om at hun tapte valget fordi russerne hjalp Trump med å spre falske nyheter om henne. Og Trump, ja, han kaller alle meldingr som omtaler ham negativt for «fake news».

Når alle anklager alle for å spre falske nyheter, mister ordet mye av sitt innhold og degenererer til et politisk skjellsord. Det er allerede i ferd med å skje, og det gjør det viktig å holde den retoriske tunga rett i munnen.

Det er ingen tvil om at falske nyheter kan innebære en fare for demokratiet, men man må samtidig stille noen kritiske spørsmål: Hvor nytt er egentlig fenomenet, og hvor stor påvirkning har det?

Blant mange forskere og politikere synes det herskende syn å være at fake news har eksplodert i takt med internettets framvekst, og at dette i stor grad påvirker folks politiske holdninger.

Begge deler er antakelig feil. Det finnes få direkte studier, men to amerikanske statsvitere foretok i 2014 en storstilt gransking av en type fake news - konspirasjonsteorier - slik de har framkommet i leserbrevspalter og på nettet siden 1890.

Konklusjonen til professorene Joseph Uscinski og Joseph Parent er at amerikanernes tro på konspirasjonsteorier har vært jevnt fallende i 100 år, selv etter at internett ble introdusert.

De viser også til at ulike konspirasjonsteorier er klart mer utbredt i Øst-Europa og Afrika, områder der nettet er mindre utbygget enn i USA.

Årsaken kan ifølge dem være at samtidig som internett sprer konspirasjonsteorier raskere enn før, sprer det også mye informasjon som motvirker dem. Av alle nettsaker vedrørende konspirasjoner de studerte, var 2/3-deler negative til dem og advarte mot effekten.

Nettsteder som sprer konspirasjonsteorier er dessuten relativt lite besøkt. Trump s favorittnettsted, "Alex Jones` Infowars" er det 318. mest besøkte nettstedet i USA, New York Times ligger på 21. plass.

Deres undersøkelser synes også å undergrave påstanden om at fake news påvirker opinionen i noen særlig grad. Det er ikke overraskende.

Nesten all kommunikasjonsforskning - tilbake til sosiologen Paul Lazarfelds banebrytende eksperimenter på 1940-tallet - viser nemlig det samme: Hva folk leser eller hører i media har liten direkte innvirkning på hva de tror eller mener.

Det som betyr noe er hvilke oppfatninger de har fra før, og hvilke oppfatninger som dominerer i miljøene de tilhører.

Her hører teorien om opinionslederne hjemme; sterke personligheter som filtrerer medias budskap og påvirker hva de rundt dem skal mene og tro.

Medieinnhold – falskt eller ikke – har altså en iboende tendens til å befeste holdninger, heller enn å endre dem.

På nettet kalles dette gjerne «ekkokammer», men effekten er altså mye eldre en nettet. Tenk bare på tidligere tiders partipresse.

Dette er antakelig en del av måten vår hjerne er skrudd sammen på, og kan forklare hvorfor de som tror sterkt på noe nekter å gi seg, selv etter at de er presentert for ugjendrivelige motbevis. Det kalles «back fire-effekten», og er påvist i en rekke eksperimenter.

Betyr dette at vi kan slutte å bekymre oss over fake news og Trumps mange løgner?

På ingen måte, Trump er spesielt farlig fordi han nettopp fungerer som en slags opinionsleder for sine tilhengere. Men det forklarer bare hvorfor folk fortsetter med å støtte Trump, ikke hvorfor de begynte.

Forklaringen på det, Brexit og populismens vekst må derfor finnes andre steder; globalisering, økte forskjeller, brå kulturelle endringer o.s.v.

Dette er kompliserte sammenhenger, men vi vil nok lære mer om den tiden vi lever ved å studere dem, enn internettets farer.

Uansett hvor glade vi i media er i å diskutere oss selv.