Livet under lupen

Av
DEL

LeserbrevMens jeg gikk på gymnaset leste jeg ei bok som var skrevet av svensken Hans Palmstjerna. Den het Plyndring, Sult og Forgiftning og beskrev litt om hvordan vi mennesker oppfører oss her i verden og var mitt første møte med tanker rundt miljø og bærekraft.

Som eksempel på naturens gang, beskrev forfatteren en situasjon fra et laboratorium. Der plasserer man en bakteriekoloni i en Petri-skål og stiller inn mikroskopet slik at man kan følge med utviklingen. Bakteriene ser ut til å kose seg. De blir flere og de lever et godt liv – en stund. Så begynner veksten å stagnere og til slutt forgår hele kolonien ved at de rett og slett drukner i sine egne avfallsprodukter. Kan dette være et gyldig innsyn i menneskenes situasjon? Kan vi dra paralleller fra våre egne liv til livet i en bakteriekoloni?
Puff, fnyser mange forskere. Selvfølgelig ikke. Vi er da vesen av en høyere orden. Vi har hjerne og tankegang og samvittighet. Vi har hjerte og fornuft og vi påberoper oss selv domene over alt som kan krype og gå. Vi vil da aldri la utviklingen ende på en slik måte.
Når jeg nå, noen år senere, ser meg omkring – syns jeg ikke at vi kan være så skråsikre. Vi produserer avfall vi ikke blir kvitt. Vi produserer syntetiske stoffer som ikke brytes ned av naturlige prosesser, i alle fall ikke i vår levetid. Men, rår vi over nødvendige ressurser kan vi sende avfallet til andre deler av verden der de svakere stilte kan ta seg av det – eller drukne under prosessen.
Hvis et utenforstående vesen kunne se alt dette, ville konklusjonen være at vi viser mer fornuft enn bakteriene i Petri-skåla? Vi er kanskje utstyrt med bedre verktøy. Vi har vår hjerne og det som følger med den, men hva bruker vi verktøyet til?
Jeg må her ta med et sitat fra en noe satirisk amerikansk journalist fra rundt forrige århundreskifte. Han sa: «The brain is an instrument with which we think we think».
Alle er ikke like, men i vår tidsalder har vi latt oss bli overtalt om at vi har kun ett mål her i livet og dette ene målet trumfer alle andre. Dette målet er Vekst! Vi må til enhver tid kunne dokumentere at våre foretak vokser fortere år for år. Reflektér, et øyeblikk, over hvordan årsrapportene til store selskaper blir omtalt hvis veksten i år ikke går i høyere tempo enn den gjorde i fjor.
Vi lever i dag i et samfunn som ser ut til å være så inngående regulert og så vel forvaltet at alt må da vel være i trygge hender og vi kan boltre oss i fred og fordragelighet. Likevel tillater vi at våre omgivelser blir rasert og forpestet, bare avkastningen kan vises å ha en stigende tendens. Tyder dette på at vi bruker våre verktøy bedre, til gode for allmenheten, enn innbyggerne i Petri-skåla?
Vi har nå levd gjennom to-tre måneder med en krise som omfavner hele verden. For å bekjempe et virus har vi skrudd ned vår aktivitet og vårt forbruk, og ære være for det – for det ser ut til å ha produsert resultater – hvis vi bare kan holde hodene kalde litt til. Bortsett fra smittekontrollen er ett resultat av disse tiltakene at luftkvaliteten i verdens mest forurensede samfunn har blitt bedre.
Mye bedre!
Miljøvernkonferanser har blitt avholdt rundt om i verden de siste tiår. Der har man debattert og prokrastinert over hvordan vi kan redusere effekten av vårt eget overforbruk – for det er det det dreier seg om. Prosaiske resolusjoner har kommet og gått, uten merkbar bedring i felten. Nå ser vi at etter to-tre måneder der aktivitet og forbruk er blitt sterkt nedsatt, ved tvang, kan mange av verdens folk puste igjen, uten munnbind. Her ser vi kanskje et eksempel på hva som skal til.
La oss lære av opplevelsen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags