Roman 2019

Av
DEL

LeserbrevDag Solstads Roman 2019 har fått fantastiske kritikker, i VG en klokkeklar sekser. Det er ikke overraskende, for Solstad er en kultfigur i den litterære verden ( i alle fall i Norge), og nyter en respekt som er få forfattere forunt og det er mange som mener han er god nok for Nobels litteraturpris.

Nå har jeg lest denne kritikerroste romanen og er med min svært begrensede romanlesererfaring og ikke minst kritikerkometanse, det må sies, ikke overveldende imponert. Selvsagt har romanen sine høydepunkter, til eksempel når Bjørn Hansen, eller Bj Hansen som han vanligvis benevnes, oppsøker perleporten for kontakt med sine forfedre på den andre siden.

Eller når han får besøk av sin sønnesønn i sin enroms forsufne leilighet på Grønland hvor nær sagt all plass er viet til bøker fra A til Å i et nennsomt organisert og finurlig hyllesystem. Skal sønnesønnen Wiggo overnatte på Bj Hansens liggesofa eller på en madrass på golvet? Da er det at Bj Hansen erindrer sin alder og skrøpelighet og konstaterer for seg selv det selvfølgelige. I sin selverklærte nærdøden alder av 77 år medfører det de største anstrengelser å bevege seg ned til golvhøyde opptil 3 ganger om dagen ( morgen og kveld i tillegg til en hardt tiltrengt middagshvil), så den øvelsen passet nok mye bedre for sønnesønnen Wiggo.

Bj Hansens problem er hans fortid, da han på en måte mistet grepet på livet og dro til Vilnius for å få en legeattest for å være lam fra livet og ned, for så å vende tilbake til Norge i rullestol og deretter svindle til seg en kriminell innkomst som måtte sones. Det preger Bj Hansen resten av livet. Er han en opprører og en negativ ånd? Det er spørsmål som forfølger Bj Hansen inntil døden, og her er vi ved en svært gjenkjennelig tilstand ved oss mennesker. For hvem har ikke en eller flere hendelser i livet som dukker opp og hjemsøker oss og som tidvis kan bli til et mareritt og som dukker opp i vår drømmeverden, men også viser seg under tenksomme gåturer i Guds frie natur.

Det negative ved Solstads roman er det repetitive, de stadige gjentagelser og det langvarig og til dels kjedsommelig enerverende fjas. Gjør Solstad seg skyldig i en alvorlig nedvurdering av alminnelige folks oppfattelselsevne? Som amatørleser tillater jeg å stille dette spørsmål, og gir romanen en firer på en skala fra en til seks. Men romanens avslutning er overraskende, dramaaktig og underfundig. Så - god lesing.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags