Gå til sidens hovedinnhold

Kvinnene er fortrengt av det som står oss nærmest: mobiltelefonen

Artikkelen er over 2 år gammel

Medaljens bakside.

Apropos Dette er et leserbrev, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Kampen om oppmerksomheten er ikke for amatører», har flere enn journalist Sissel Benneche Osvold erfart. Det er godt demonstrert i forbindelse med utdelingen av Nobels fredspris. Hele verdens oppmerksomhet i noen timer. Så blir det stille.

Årets fredspris er godt mottatt, og vel fortjent. Nadia Murad klarte å flykte fra IS etter å ha vært hold som sexslave i flere år, og har fått verdens oppmerksomhet rettet mot yezidienes skjebne i Irak; ikke minst kvinnenes. Denis Mukweges kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i væpnede konflikter, og hans hjelp til voldtatte og torturerte kvinner i Kongo, har satt temaet på dagsorden. Begge har holdt taler som har rørt og rystet. Reportasjer har fått oss til å gråte: kvinneskjebner så grusomme at vi i fredelige Norge knapt kan forstille oss hvordan det er mulig å overleve – og leve videre.

Så endelig; verdens øyne rettet mot kvinners grusomme opplevelser i land et annet sted. Og det er nettopp en av de positive sidene med Nobels fredspris, den skaper global oppmerksomhet. Gir tema og prisvinnerne et ekstra puff. Forhåpentlig vis varer oppmerksomheten lengre enn bare akkurat den dagen prisen deles ut, og så sannelig: Flere medier har hatt nyhetssaker også etter selve utdelingen. Det er langt fra alle år det skjer, men i år har det vært snakket og skrevet om... kobolt.

Det var Denis Mukwege selv som i sin nobeltale løftet gruveindustrien i Kongo opp av gruvegangene, og inn på podiet. Det var kanskje et smart trekk de timene verdens oppmerksomhet var rettet mot nettopp ham. Eller kanskje ikke. For i løpet av natt til tirsdag ble kvinneskjebnene skjøvet ned i mørket i stedet, fortrengt av det som står oss nærmest: mobiltelefonen. Seksuelle overgrep som våpen i krig har knapt vært nevnt.

Da er det lettere å engasjere seg i noe langt mer jordnært, bokstavelig talt. Kobolt finnes i alle smarttelefoner og i batteriene i elbiler, og er et etterspurt mineral verden over. I gruvene i Kongo, som er storleverandør av kobolt, er det voldelig barneslaveri og arbeidsforhold til å fortviles over. Det er selvfølgelig også en sak som fortjener vår oppmerksomhet, og Norge våknet øyeblikkelig - fra SV til Frp. Politikere skal virkelig ha seg frabedt at noen skitner til den rene samvittigheten til alle eierne av subsidierte elbiler, og smarttelefonene våre og barneslaveri i gruvegangene? Sånn kan vi ikke ha det.

Så nå skal saken opp i Stortinget, og norske elbilforhandlere forsikrer at de vil stille høye etiske krav til underleverandørene, og alt det er jo vel og bra.

Men hvor ble det av kvinnene? De som både indirekte og direkte var hovedpersonene, og selve begrunnelsen, for fredsprisen; de voldtatte, torturerte og lemlestede? De forsvant i iveren etter å hvitvaske vår egen samvittighet.

Du kan jo alltids ta fram smarttelefonen og vipse noen hundrelapper til hjelpeorganisasjonene som heldigvis ikke glemmer dem.     

Kommentarer til denne saken