«En maske forteller mer enn et ansikt», ifølge den irske forfatteren Oscar Wilde (1854-1900). Det er derfor årets markering av Kvinnedagen opplevdes tilnærmet absurd. Omtrent som når burkinidebatten raste, og presumptivt oppegående feminister frivillig ville ikle seg dette kvinneundertrykkende plagget, i misforstått solidaritet med muslimske kvinner.

Det handler om norsksomaliske Sumaya Jirde Ali – igjen. 20-åringen er blitt truet og hetset på det groveste for sine meninger skyld, og må gå med voldsalarm. Mange har heldigvis tatt til motmæle mot hetsen; også statsminister Erna Solberg.

Bare så det er klart: Også jeg støtter Sumaya Jirde Ali. Ingen skal trues til taushet. Det er ytringsfrihetens og demokratiets absolutte nederlag når det skjer. Jeg respekterer også retten til å bære hijab. Så lenge det er frivillig, vel å merke. Ok?

8. mars ville mange gi sin støtte til den unge kvinnen. Det er bra. Likevel ble seansen noen steder en stor selvmotsigelse. I aller beste mening kom noen på ideen å lage masker med bilde av den hijabkledde damen. Maskene ble holdt foran eget ansikt i toget og under appellene, blant annet på Youngstorget. Litt sånn «i dag er vi alle muslimer med hijab». Nei, det er vi ikke. Spesielt ikke på 8. mars.

Jeg tviler ikke ett sekund på at dette ble gjort med de beste hensikter. Men det blir likevel helt feil. Også i Norge lever mange muslimske kvinner med påtvunget hijab, sosial kontroll, tvangsekteskap, og «æresvold». Hijaben er det mest synlige symbolet for nettopp denne kvinneundertrykkende religionen, og kulturen. 

Å skjule sitt eget ansikt bak en hijabkledd maske er indirekte å gi støtte til en av de mest kvinneundertrykkende religionene i verden. Og det skjer på selveste Kvinnedagen! Paradokset er enormt. Ironien påtrengende. Det er nærmest tragikomisk, og gir en flau smak i munnen, når vi kjenner begrunnelsen for hijaben: At kvinner ikke skal friste menn, og derfor må skjule mest mulig av kroppen. Også håret.

Det er sikkert ubetenksomhet. Det kan være manglende kunnskap. Lite gjennomtenkt er det i alle fall.

Det er bra at også statsministeren støtter Sumaya Jirde Ali. Men også Erna Solberg snubler i sin støtte til en utsatt minoritetskvinne. Ifølge NTB advarer hun mot «religiøs rasisme», men utdyper ikke hva hun mener med det. At vi ikke skal kritisere religion? At vi kan kritisere noen religioner, for eksempel katolisismen og Den norske kirke, men ikke en religion som folk fra Midtøsten eller Afrika bekjenner seg til? At det å kritisere en religion eller ideologi er det samme som rasisme?

Jeg tror jeg vet svaret, både fra maskebærerne og statsministeren. At man kan ha to tanker i hodet samtidig. Og da bør tanke nummer to vies til hvem, hva, hvor og hvordan. Og hvilke signaler en markering som denne sender – helt uten at det er bevisst og villet.

De erkekonservative, kvinneundertrykkende imamene i moskeene knegger nok godt i skjegget.