Norge er ikke som USA. Takk og pris, vil mange si

Stein Sneve er journalist og kommentator

t i Avisa Nordland ..

Stein Sneve er journalist og kommentator t i Avisa Nordland .. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

AproposNorge er ikke som USA. Takk og pris, vil mange si. Norge er heller ikke som England, Frankrike eller Nederland. Selv om vi nok ligner mest på det siste.

Norge er Norge. Et land med en egen kultur, en egen historie og sine egne problemer. Likevel har vi noe å lære av andre.

Som to av de mest spennende bøker utgitt de seneste månedene. Colombia-professor Mark Lillas The once and future liberal. Og Financial Times-journalist Edward Luces The retreat of western liberalism.

Begge bøkene er korte og lettleste, du klarer dem i løpet av ettermiddagen og en halv kveld. Begge tilbyr skarpe analyser av verdens utfordringer etter Trump og Brexit.

Det er heller ingen tilfeldighet at begge har ordet «liberal» i sine titler. De bruker ordet litt ulikt, men deler begge en bekymring for framtida til liberale, vestlige verdier. Og begge mener den største trusselen antakelig kommer innenfra.

Lillas bok har undertittelen After Identity Politics. Den er et angrep på den liberale venstresiden i USA, som over flere tiår har forsterket forskjellene mellom mennesker med ulik identitet, i stedet for å fokusere på det som forener oss som borgere.

Det har skapt en kraftig motreaksjon fra den ene identiteten man har stilt alle de andre opp mot; hvite, lavt utdannede velgere, og det har fått unge mennesker til å oppfatte all kritikk som et angrep på selve deres identitet.

Også Luce mener det er for lettvint å tilskrive Trump og Brexit velgernes fordommer til lavt. Begge er ledd i en mye lengre trend, med tilbakegang for demokratiet globalt sett og degraderingen av middelklassen i vest.

Demokratiets suksess kommer i stor grad av dets evne til å skape økonomisk vekst. Når den forsvinner, svekkes dets legitimitet. Samtidig som mer autoritære systemer - som Kina - også viser seg i stand til å skape vekst.

Luce skriver han gjennom sine mange år som journalist aldri har møtt noen som var så tonedøv overfor middelklassens bekymringer som Hillary Clinton.

Men ifølge ham er hun ikke alene, store deler av verdens eliter tenker likedan.

Mens de rike tidligere var demokratiets fremste forsvarere, er det nå de fattige som ønsker seg mer poltikk, mer demokrati. De rike gjemmer seg bak bevoktede murer, og ser på demokratiet som en trussel mot egne privilegier.

Dette er kjernen i Vestens krise, skriver Luce: Splittelsen mellom folkets vilje og ekspertenes makt.

Det er en konflikt som fører til at stadig flere mister troen på demokratiet. Folk flest fordi de ikke føler at deres stemme blir hørt lenger. Elitene fordi deres legitimitet som makthavere er i ferd med å uthules, og i enden av den utviklingen står mobben med sine høygafler.

Hva er så veien ut av krisa? Begge framhever et økende fokus på det som binder oss sammen, på det store «vi. I stedet for «jeg», individet, eller akkurat den gruppa man selv tilhører.

Lilla skriver at selve begrepet «vi» - i betydning «samfunnet» - er blitt demonisert i USA, av både høyre- og venstresiden.

Luce minner om at høyrepopulistiske partier først begynte å gjøre det godt i valg, etter at de begynte å stjele venstresidens klær.

Verken Lilla eller Luce er radikale rabulister, de innehar en i norsk sammenheng liberal sentrumsposisjon.

Det er en posisjon der man tar arbeidernes og middelklassens frykt for blant annet innvandring på alvor, uten å gi dem rett i alt.

Det er en posisjon der man krever at politikere og andre maktpersoner er mer opptatt av å gjøre ting bedre for andre, enn å tjene egne interesser.

Det er en posisjon som er like skeptisk til rikingene i Davos som til Trump og Le Pen.

Det er en posisjon som i stor grad står ledig. Også i norsk politikk.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags