«A walk in the park» – en spasertur i parken – sier engelsktalende når de skal beskrive noe som er svært så enkelt. Men det er intet enkelt med den spaserturen mange av oss tar innom Parkenfestivalen denne helga. Verken i planleggingen, gjennomføringen eller etterarbeidet.

Eller mer presist; det er svært så enkelt for oss som tilbringer helga i Parken, men arbeidet bak er både slitsomt, komplisert og tidkrevende. Og har vært det i ti år nå.

De titusener av saltværinger som har vært innom Parken siden 2006 har alle sine favorittøyeblikk, sine favorittband. Og sine nedturer. Slik skal det være. Å gjøre alle fornøyd med alt er det ingen festival som makter. Variasjonen i sjangre og artister er alene en garanti for det. Likevel har Parken klart å gjøre mange nok så fornøyde at billettene selges ut bare minutter etter at de legges ut. Og lenge før noen aner hvem som skal spille. Større tillitserklæring fra sitt publikum er det ikke mulig for en arrangør å få.

Det snakkes mye om nettverk i kultur-Bodø i disse dager. Gjerne i negative vendinger. Men kulturlivet er lite uten nettverk. Ja, man kan nesten si at kulturlivet er nettverk. Myten om det ensomme geni er som oftest nettopp det; en myte. Uten arrangører, managere, riggere, lydfolk o.s.v, o.s.v. skjer det fint lite. Og uten folk som viser initiativ, som tar sjanser og vil noe, så skjer det ingen ting.

Når Leif Ove Andsnes og Mahler Chamber velger Bodø som eneste spillested i Norden, handler det ikke kun om den glimrende akustikken i Stormen. Det handler også litt om at Andsnes tilbringer mye tid på Kjerringøy. Når Elvis Costello kommer til Bodø under Musikkfestuka, handler det mest om at det årets festivalkunstner var en venn og samarbeidspartner. Og når Marit Helene Thorsen kanskje får Sting til Bodø, handler det om at hun kjenner ham personlig. Slik kunne man fortsette; personlige kontakter, personlige vennskap betyr noe. Nettverk betyr noe.

Problemet oppstår når nettverkene blir lukkede, og mangler raushet. Når nettverkene brukes for å holde noen ute, ikke få flere med. Personer som er sentrale i et nettverk vil alltid ha mer nytte av dem enn andre, og har fortjent det. Men om det kun er dem og deres venner som har et utbytte av nettverket; da virker det negativt og demper i realiteten den utviklingen de skulle fremme.

Parken er også et nettverk. Et positivt netverk. Fordi det drives av ildsjeler hvis mål ikke er å fremme seg selv, men musikken og opplevelsen. Som har skjønt at står man sammen står man sterkt. Det betyr ikke at Springsteen kommer til Parken, uansett hvor sterkt nettverket er.

Men det betyr at folk kommer til Parken, og til sjuende og sist er antakelig det det aller viktigste.

Stein Sneve, journalist og kommentator