Gjør idretten nok for å være inkluderende for alle?

Vellykket: Fotball er fotball og idrett er idrett, det samme over hele verden, og er derfor et meget godt redskap for integrering. Illustrasjonsfoto.

Vellykket: Fotball er fotball og idrett er idrett, det samme over hele verden, og er derfor et meget godt redskap for integrering. Illustrasjonsfoto.

Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

MeningerIdretten er lik på tvers av landegrenser. Idretten overgår kulturelle barrierer. Idretten er ikke avhengig av felles språk. Idretten er en felles møteplass. Idrett skaper samhold og vennskap. Fotball er fotball, uansett om det spilles i Norge eller i Syria. Boksing er boksing, uavhengig om aktiviteten utspiller seg i Europa eller i Afrika. Disse egenskapene setter idretten i en unik posisjon når det gjelder sosial inkludering og integrering.

Man bør ikke undervurdere idrettens potensial til å være en god arena for integrering og inkludering i samfunnet, og det finnes mange nasjonale eksempler på hvordan idrett har fungert som en integreringsarena. Norske idrettslag har lenge jobbet med åpenhet, inkludering og integrering i samfunnet.

Noen idrettslag gjør dette gjennom fastsatte og spesifikke prosjekter rettet mot etniske minoriteter, innvandrere og andre grupper i befolkningen. Et eksempel på dette er Vålerengas populære og kjente prosjekt «Fargerik Fotball». Andre idrettslag, som for eksempel Kolstad Fotball i Trondheim, har nedfelte klubbverdier som stadfester at alle idrettsaktiviteter skal være sentrert rundt inkludering og fellesskap for alle i lokalsamfunnet.

Mange idrettslag jobber nok med integreringsprosjekter uten å selv være bevisst på dette. Med dette mener jeg at det nok er mange trenere, ledere og utøvere i norsk idrett som tilpasser og tilrettelegger idrettsaktiviteter for å inkludere og skape rom for flest mulig i sitt lokale idrettsmiljø. Slike «integrasjonsprosjekter», som selv ikke vet at de i realiteten er et integrasjonsprosjekt som utfolder seg, er nok ofte de mest vellykkede.

Daglig jobber idrettslag med inkluderingsutfordringer. Hvordan kan man tilrettelegge for deltakelse uavhengig av funksjonsevne, alder, etnisitet og ulike økonomiske rammevilkår? Hva kan vi gjøre, i min klubb, i mitt lag, for å unngå å være sosialt ekskluderende? Gjør vi nok for å være åpen og inkluderende for alle? Dette er spørsmål mange engasjerte i idretten støter på og arbeider med daglig.

Hvorvidt og på hvilke måter idretten kan fungere som en integreringsarena er altså ikke noe nytt tema. Den syriske flyktningsituasjonen har blant annet medført at dette temaet er mer dagsaktuelt enn på lenge. Johnny Gimmestad, journalist i Aftenposten, gikk i slutten av oktober ut og kritiserte idrettsledere for å gjøre for lite for flyktningene. Førstevisepresident i Norges Idrettsforbund, Kristin Kloster Aasen var raskt ute med å svare på denne kritikken.

Norges Idrettsforbund har nemlig opprettet et flyktningfond, hvor idrettslag kan søke om økonomisk støtte for å drive aktivitetstilbud for flyktninger i sine lokalsamfunn. Bodø Bokseklubb og Bodø Internasjonale Idrettsklubb er 2 av 57 idrettslag som har opprettet aktivitetstilbud for flyktninger og som får støtte via dette fondet fra Idrettsforbundet.

Flyktningfondet er et kjempeflott tiltak fra Norges Idrettsforbund sentralt. Det er en enkel og effektiv måte å støtte lokale idrettslag som ønsker å bidra til å integrere og gi flyktninger en bedre hverdag i et nytt og fremmed land.

Det er likevel lokalt det meste og tyngste av integreringsarbeidet i idretten skjer. Den innsatsen lokale idrettslag som Bodø Bokseklubb og Bodø Internasjonale Idrettsklubb gjør for flyktninger i sine hverdagspraksiser er verdifull og har uten tvil stor betydning for de deltakerne som er involvert. I et intervju med Bodø Nu (08.11.2015) beskriver de unge asylsøkerne som er aktive i Bodø Bokseklubb hvor viktig det er for dem å få delta i idrett: «vi blir kjent med den norske kulturen på nært hold», «vi lærer språket», «vi bli kjent med nye folk». Alle disse faktorene er viktige for å bli integrert i samfunnet.

Arbeidet norsk idrett gjør sentralt, gjennom NIFs økonomiske støtteordning er svært viktig, men det er de lokale idrettslagene som virkelig gjør den store innsatsen. Det hjelper lite med politisk og økonomisk støtte sentralt, om det ikke videreføres i praksis lokalt. Vi er avhengige av lokale ledere og trenere som tar ansvar og utvikler nye aktivitetstilbud. Vi er avhengige av lokale idrettsmiljø som er åpne og ønsker nye medlemmer velkommen, uavhengig av nasjonalitet, språk og etnisitet. Personlig håper jeg at flere lokale idrettslag i Nordland åpner dørene sine for flyktningene.

Anne Tjønndal

Doktorgradsstipendiat UiN

Kronikkforfatteren er doktorgradsstipendiat ved Fakultet for Samfunnsvitenskap, Universitetet i Nordland.

Man bør ikke undervurdere idrettens potensial til å være en god arena for integrering og inkludering i samfunnet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags