Kronikkforfatteren er klinisk barnevernpedagog og familieterapeut og jobber som seniorrådgiver ved Statens barnehus i Bodø:

«I have a bad feeling about this…». Setningen er hentet fra kaptein Han Solo i Star Wars, som kunne være skeptisk til mangt og meget. Denne kronikken kan inneholde elementer av dette. Og vil omhandle et tema som så absolutt er tabuisert i Norge. Nemlig kvinner som seksuelt forgriper seg på barn. Min «bad feeling» handler om leserens evne til å tørre å ta innover seg at mor/mamma, som i vår kultur representerer den trygge havn for barn, også kan være den som utøver vold og overgrep mot barnet sitt.

Det er svært få saker på Barnehuset hvor kvinner er mistenkt som seksuelle overgripere mot barn. I saker hvor kvinner er involvert i seksuelle overgrep mot barn, mener mange at kvinner har delaktig rolle, men er sjelden den som ufører seksuelle overgrep alene. Men hva sier forskningen? Det er begrenset materiale her. Det finnes flere internasjonale studier, men generelt sett er det lite empiri knyttet til temaet. Noe av det kan nok handle om tabuet. Kvinnen i morsrollen, som også er overgriper blir for mange en nærmest utenkelig tanke for vår kulturelle forståelse av stereotypiske overgripere. Særlig innenfor enkelte feministiske tradisjoner og perspektiver, har det vært utfordringer med å ta innover seg at kvinner kan utøve seksuelle overgrep – og vold – mot barn.

Jeg skal vise til noen forskningstall, norske og utenlandske. Studiene må leses og tolkes med forsiktighet. De gir ikke en fullverdig sannhet, men et innblikk i et fenomen som vi i vår kultur virker å ha store vansker med å forestille oss.

Det finnes noen amerikansk studier hvor 9 prosent av jentene og 39 prosent av gutter utsatt for seksuelle overgrep, fortalte at de ble foretatt av kvinner. I en undersøkelse fra 2009, utført på menn som var seksuelt misbrukt, sa 52,9 prosent at kvinner var overgriperen. I Norge utga Barne-, ungdoms og familiedirektoratet i 2010 en rapport fra incestsentrene, der 10 prosent av informantene fortalte at overgriper var kvinne. I et dansk studie, fremkommer det at nå gutter informerer om voksne overgripere, var kvinnelige overgripere representert i 64 prosent av tilfellene.

Dette er noe man i Norden nettopp har begynt å få mer kompetanse om. Det er ikke veldig mange år siden at incestsentrene ikke hadde «mor» som svaralternativ når man skulle krysse på skjema for overgripers relasjon til barnet. Ved å ikke forholde oss til tematikken, ble det dermed en umulighet for barn å fortelle om det. Hvordan kan barn fortelle om noe som «ikke eksisterer» i vår verden? Det blir vanskelig å tenke tanken og dermed se symptomene, eller faktisk tro på de barna som forteller om mor som utøver seksuelle overgrep mot sitt barn. Hvordan kan barn forsvare seg mot noe som de ikke vet hva er. Her er nok betydelige mørketall, da sett opp mot domsavsigelser mot kvinner for seksuelle overgrep.

Det rapporterte omfanget av seksuelle overgrep begått av kvinner mot barn og unge varierer fra kilde til kilde, og fra land til land. I USA, Canada og Storbritannia veksler den registrerte andelen kvinnelige seksualforbrytere fra 1,5 prosent til 4 prosent. Mellom 2007 og 2009 ble 6 kvinner i Sverige og 14 i Danmark dømt for seksuelle overgrep mot barn og unge. I den norske kriminalstatistikken fra 2009 var kun én av totalt 184 (0,54 prosent) dømte seksualforbrytelser mot barn og unge begått av en kvinne. Dette er en betydelig mindre andel enn hva som fremkommer i den nevnte norske rapporten fra sentre for seksuelle overgrep, hvor 10 prosent av brukerne i 2009 oppga at overgriperen var en kvinne. Differansen mellom rapporter fra støttesentre og rettssaker kan indikere betydelige mørketall.

Med disse tallene som bakteppe, samt informasjon om forskning på kvinner som utøver seksuelle overgrep mot barn, må vi i enda større grad tørre å tenke tanken på at den trygge havnen, kan være den som utsetter barn for voldsomme belastninger. Vi må tørre å utfordre tanken på den stereotypiske mistenkte, som en mannen. Det er riktignok menn som statistisk sett utøver mest vold og overgrep mot barn, men det er ikke samsvar mellom forskningstallene og domsavsigelsene mot kvinnelige overgripere. Jeg ønsker ikke å bidra til å mistenkeliggjøre kvinner i alle straffesakene som omhandler vold og overgrep mot barn, samtidig mener jeg at det er åpenbart store mørketall i forhold til dette tema. «I have a bad feeling about this» – men du ser det ikke før du tror det.

Jørn Thomas Martinsen

Seniorrådgiver, Statens Barnehus, Bodø