50 år siden Sverre Ingebrigt Selmer Nilsen ble dømt for sovjetisk spionasje i Bodø

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

AproposEt omreisende tivoli, whisky i strie strømmer, penger fra Moskva, hemmelige sendere og to rom på hotell Norrøna i Bodø. Ingredienser i en av den kalde krigens mørkeste spionhistorier, med kjerne i Bodø og Bakfjord.

I dag er det nøyaktig 50 år siden Sverre Ingebrigt Selmer Nilsen ble dømt for sovjetisk spionasje av Hålogaland lagmannsrett i Bodø.

Dommen ble på sju og et halvt års fengsel, for en spionvirksomhet som hadde strukket seg over hele 20 år.

Dommen kan i ettertid virke mild, ikke minst i forhold til Arne Treholts senere dom på 20 års fengsel. En av årsakene fremheves eksplisitt i dommen; at Selmer Nilsen i svært ung alder ble «ofret" av sin egen familie.

Russiske agenter - som familien hadde hjulpet under krigen - truet med å drepe alle om den ikke sendte en av sine sønner til Murmansk for spionopplæring.

Etter famileråd falt valget på den 17 år gamle Selmer, slik beskrevet i norsk etterretningstjenestes rapport om saken: «Det var nærmest et barn det her var snakk om».

At barnet etter hvert ble en viktig spion er det ingen tvil om. Pengene strømmet inn fra Moskva, gjerne 25.000 kroner av gangen; en anseelig sum for sin tid.

I tillegg hadde han inntekter fra et tivoli han stiftet og drev, gjerne med opptredener på steder med stor militær tilstedværelse.

Ett av disse stedene var Bodø, der Nilsen opererte flere såkalte «døde postkasser» – blant annet i veggen til ei Widerøe-brakke på havna.

Der ble hans rapporter hentet av russere som var i land under skipsanløp. I tillegg hadde han en egen radiosender, som han opererte fra hotell Norrøna.

Der bestilte han alltid to rom; ett for senderen og ett for festing. En rekke utenlandske militære bodde på hotellet, og de ble jevnlig invitert på så mye whisky de kunne drikke av den trivelige tivolieieren.

Og som Nilsen selv sa det senere: Vi liker jo alle å skryte litt, ikke minst militærer.

Sa var da heller ikke Selmer Nilsen fremmed for å skryte. Ikke minst gjelder det hans rolle i U2-saken, der han hevdet å ha vært avgjørende for at flyet ble skutt ned.

Lite tyder på at det stemmer. U2 var bare i Bodø noen få måneder høsten 1958, og som historiker Stian Bones tidligere har skrevet i AN tyder lite på at Nilsen hadde noen befatning med flyet da.

Han var heller ikke i Bodø 1. mai 1960, da et U2-fly på vei til Bodø ble skutt ned.

Hans påstand om at flyet egentlig ikke ble skutt ned, men ødelagt av eksplosiver plassert ombord av sovjetiske agenter i Tyrkia, er det heller ingen i dag som fester lit til.

Det betyr ikke at Selmer Nilsens spionasje var uten betydning. Han ga utvilsomt Sovjetunionen viktig informasjon om militære anlegg og aktiviteter i Nord-Norge under noen av den kalde krigens kaldeste år.

Det er ingen grunn til å unnskylde eller idealisere den aktiviteten.

Likevel er Selmer Nilsen også et offer, på sin måte. Et offer for en tid uten nyanser, et offer for en kynisk supermakts overgrep, men kanskje også et offer for egen viljeløshet.

I et intervju etter at han i 1971 ble benådet på grunn av sykdom, sier han at han før første gang på 23 år føler seg fri.

Selmer Nilsen døde 18. juni 1991. Han ligger gravlagt på en forblåst kystkirkegård i hjemkommunen Måsøy.

På gravsteinen står kun ett navn: Selmer.

Kanskje ikke så rart; familien vill helst glemme, lokalsamfunnet var ikke for opptatt av å huske mannen som rett etter sin løslatelse overfor NRK ble beskrevet slik av en sambygding: En liten kommunistjudas.

Uansett vil støtten med den ene navnet stå der som en tragisk påminnelse om en alt for nær historie. I en tid da det igjen blåser kalde vinder fra øst. Og vest.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags