Bedømmer vi kunstverk ut fra kunstnerens moral, faller vi tilbake i en mørk middelalder.

Stein Sneve er journalist og kommentator

t i Avisa Nordland ..

Stein Sneve er journalist og kommentator t i Avisa Nordland .. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

AproposHalliker og sodomitter

Blottere og transvestitter

Pederaster, fetisjister

Diktere og masochister

Drankere og morfinister.

Slik lister Jens Bjørneboe opp bakgrunnen til verdenskunstens enere, i sitt dikt «Blomster for Genet». En hyllest til den franske forfatteren Jean Genet, gjentatte ganger fengslet for tyveri, vold og seksuelle overgrep før han slo gjennom som forfatter og ble den franske avantgardens yndling.

Bjørneboes poeng er at stor kunst ikke skapes av revisorer og skatterettsjurister, men av mennesker i samfunnets ytterkanter. Mennesker med en atferd de fleste av oss vil ta avstand fra.

Bjørneboe var min ungdoms store, litterære ideal. Som han var for mange unge menn av min generasjon.

Heller ikke han levde et A4-liv, med sin alkoholisme og sin forkjærlighet for svært unge gutter. Så kanskje var det også seg selv han skrev om i diktet til Genet?

Stadig flere lugubre detaljer fra Bjørneboes liv er blitt kjent med årene, og i dag tyder mye på at han var en overgriper. Betyr det at jeg nå bør lese hans bøker med andre øyne, eller kanskje ikke lese dem i det hele tatt?

Skal man tro enkelte debattanter i kjølvannet av me too-kampanjen er svaret et klart ja. Mange ønsker et slags kunstnerisk berufsverbot for mennesker anklaget for overgrep.

Kevin Spacey klippes ut av alt ferdigstilte filmer. Woody Allen bør nektes å lage film, og skuespillere nekte å jobbe med ham. National Gallery i Washington har avlyst en planlagt utstilling med en overgrepsanklaget fotograf.

Er jeg da et ondt menneske hvis jeg fremdeles mener Spacey er en strålende skuespiller, eller ønsker meg flere filmer av Allen?

Da er vi tilbake ved Bjørneboes poeng: Skulle vi basert våre vurderinger av kunst på kunstnernes moral, ville det ikke stå mye igjen.

Picasso behandlet sine kvinner som dritt, Egon Schiele ble fengslet for å ha forført en 13 år gammel modell. Leonardo da Vinci foretrakk smågutter. Caravaggio også, han ble i tillegg dømt for mord.

Emil Nolde var glødende nazist, og det var også Knut Hamsun. Et dypt usympatisk menneske som også behandlet sine kvinner som søppel.

Hamsun er av spesiell interesse for oss nordlendinger, med sitt eget museum på Hamarøy og flere veier kalt opp etter seg. Kun mulig ved at vi nettopp har lært oss å skille mellom kunstner og kunst. Et skille enkelte nå vil rive ned.

Hamsun er også et godt eksempel på hvorfor det er så viktig å opprettholde dette skillet, også etter me too.

I 1915, mens Hamsun skrev på Markens Grøde, deltok han i debatten rundt hva som skulle skje med dem som tok livet av sine barn. Hamsuns konklusjon var klar: «Heng begge foreldrene, rensk dem ut»!

To år senere kom Markens Grøde ut, med en av verdenslitteraturens vareste og mest medfølende skildringer av en barnemorderske, Inger.

Selv nazisten og misantropen Knut Hamsun klarte altså ikke helt ut å være nedrig i sin kunst, snarere tvert om.

Som den danske forfatteren Carsten Jensen en gang bemerket; selv i de mest foraktelige av sine kreasjoner la Hamsun inn forsonende trekk. Som i «Konerne ved Vannposten», der han skaper sin kanskje mest ufyselige skikkelse, den fysisk og mental forkrøplede Oliver Andersen.

Etter å ha tegnet et rent nidingportrett gjennom hele boken, avslutter han med mildhet: «Han er noget maroder, litt ufuldkommen av sig (Oliver); men hvad er fuldkomment? Det begynder om morgenen og varer til kvælds, så lægger menneskene sig. Og somme lægger sig under en presenning. Småt og stort sker, en tand ut av munden, en mand ut av rækkerne, en spurv til jorden».

Bibelen lærer oss at vi skal «hate synden, men elske synderen». Når det gjelder kultur bør det være omvendt; vi må kunne hate kunstneren, men likevel elske kunsten hans.

Det betyr ikke at kunstnere skal slippe lettere unna overgrep enn andre; også kunstnere høre hjemme i fengsel når de bryter loven.

Men fjerner vi deres kunst og nekter dem å skape ny, faller vi ned igjen i en mørk, moralsk middelalder, der all utvikling går i stå og det eneste lys kommer fra vår egen selvgodhet.

Eller for å si det med Graham Greene; en annen kunstner med et anstrengt forhold til sine kvinner og sine barn.

Lagt i munnen på erkeskurken Harry Lime, i mesterverket Den tredje mann: «I Italia, gjennom 30 år under Borgiaene, hadde de krig, terror, mord og blodbad, men de skapte Michelangelo, Leonardo da Vinci og renessansen. I Sveits hadde de brorskap og kjærlighet, de hadde 500 år med demokrati og fred – og hva skapte de? Gjøkuret».

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags