Gå til sidens hovedinnhold

Når viten blir tro

Artikkelen er over 2 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Menneskene har alltid levd i skjæringspunktet mellom håp og frykt, viten og tro. Der håpet råder, er tilværelsen preget av muligheter og utvikling, mens frykten inngir begrensninger og stagnasjon. Det gjelder både oss som enkeltindivider og som samfunn. I de tider da troen dominerte samfunnsordenen, var menneskene underlagt troens påbud og begrensninger, som ga lite rom for individuell tenkning og livsutfoldelse. Store avvik fra slike påbud resulterte gjerne i utstøtelse fra det «gode» selskap, og sågar strenge straffer i mer fundamentalistiske samfunn. Store deler av middelalderen før renessansen var preget av det.

Siden har vi sett en utvikling i vår del av verden, der ny viten, basert på observasjoner og forskning, har brakt samfunnene til det de er i dag, med store individuelle muligheter og lite frykt for utstøtelse og represalier. Unntakene fra denne utviklingen har i vår tid i første rekke vært nazismen og kommunismen, der troen på den storgermanske drøm og det sovjetiske enhetsparadiset brakte menneskeheten utfor stupet i vanvittige slakterier. Fremdeles ser vi at store deler av verden lever under fundamentalismens harde kår, der troen og makten er samlet i undertrykkende samfunn uten noen form for individuell trygghet og frihet. I alle land der troen gir stort rom for maktutfoldelse, preges menneskene av frykt og ufrihet. Med dagens tette kommunikasjoner merkes trykket daglig og overalt også i våre samfunn. Det er all mulig grunn til å være seg det bevisst, og ikke la fundamentalistiske middelalderkulturer få fotfeste i våre samfunn. Karismatiske bevegelser har også vind i seilene, og nye dukker opp. De ser det som sin oppgave å fri verden fra all synd og elendighet med løfte om paradis i det hinsidige, ikke ulikt Midtøstens fundamentalisme.

Et annet område der tro og viten spiller en stor rolle, er den globale oppvarmingen vi har opplevd de seneste 6–7 decennier, og som blir ansett som en av de store utfordringer i vår tid. Her er det særdeles viktig at viten rår grunnen, og ikke en etablert tro på hvilke årsaker som ligger til grunn for klimavariasjonene. Noen hevder at årsakssammenhengene er fullt avklart, at «science is settled», og at det nå kun er handling som skal til for å rette opp klimaubalansene som menneskene selv skal ha forårsaket.

 At vitenskapen skal være avklart, er på en måte å underkjenne universets og solsystemets komplekse natur. Det er som om vi vet alt om solens varierende intensitet, solstormer, kosmisk stråling og skydannelse, og hvordan de samvirker på jordens klima. Selv ikke de mest avanserte observasjoner eller den samlede vitenskapelige litteratur fra fysikere, astrofysikere, geologer, arkeologer, meteorologer, biologer eller oseanografer kan gi et fyllestgjørende svar. Hvordan kan det da ha seg at «science is settled», nemlig at en enkelt gass som CO2, som utgjør 0,04 % av atmosfæren, kan ha brakt universet og vårt klima i ubalanse. Er det sannsynlig? Nå er det jo nesten ingen som spør om man vet at det er slik. Spørsmålet som stilles og svaret som gis, er om hva man tror.

Det er rett og slett ikke in i tiden å grave i det mangfold av muligheter som kan gi andre svar på årsakssammenhengene, ettersom «vitenskapen er avklart». Kontradiksjon er høyst uvelkommen, noe som jo ellers er fundamentalt for enhver vitenskapelig disiplin, eller for å si det med professor Dag Hessen i hans seneste bok «Sannhet til salgs»: « ... har idealet for forskningen vært objektivitet og en uhildet jakt etter det som er sant.» På andre forskningsområder har man ikke slått seg til ro med at «science is settled», som f.eks. innenfor det medisinske området, der man «driver en uhildet jakt» på å løse kreftgåten, hjerte-kar-sykdommene og Alzheimers syndrom. Å finne svaret på klimagåten står ikke tilbake i sin kompleksitet for noen av de øvrige forskningsområdene. I det hele tatt å si at «science is settled» er en hån mot forskningen og vitenskapen.

Det finnes i dag en lang rekke høykvalifiserte vitenskapspersoner som forsker på alternative årsaker til de observerte klimavariasjonene. Dessverre har disse store problemer med å komme til ordet, og også store problemer med å få finansiert sin forskning. Det er mange eksempler på utstøtelse, bl.a. ved ikke å få publisert divergerende hypoteser og forskningsresultater. Det er rett og slett tale om direkte boikott og også mobbing.

Likevel må det ikke bare være et ønske, men også en moralsk plikt, å studere alternative årsaker på dette for menneskeheten så viktige område. Å overlate det til et trosspørsmål strider mot all vitenskapelig atferd. Her som på andre områder kan det få katastrofale følger, skulle det vise seg at den rådende tro ikke var den rette. Det er ikke bare sannhetssøken som er truet, men også ytringsfriheten, som det har tatt oss generasjoner å etablere, og som det er helt avgjørende å verne om, hvis vi fortsatt vil utvikle demokratiet.

Derfor er det nødvendig:

• å sikre at de ulike hypotesene blir testet mot hverandre og bekreftet eller avkreftet i kontrollerte forsøk og eksperimenter.

• å sikre at ulike årsaksforklaringer blir offentliggjort i tråd med vår demokratiske rett til ytringsfrihet.

• å sikre at kun vitenskapelige argumenter, og ikke andre hensyn eller press fra innflytelsesrike personer og pressgrupper, blir avgjørende.

• å sikre at personer med divergerende oppfatninger gis mot til å hevde dem uten frykt for egen arbeidssituasjon og tilværelse

Kommentarer til denne saken