Aktivister bestemmer dagsordenen. Den 4. statsmakt har sviktet her til lands.

IPCC oppfører seg som en oppblåst tenåring

IPCC oppfører seg som en oppblåst tenåring Foto:

Av
DEL

LeserbrevI forhold til det meste som kommer fra Klimapanelet og FN, har den norske journalist-stand stort sett gjort en elendig jobb. Uten motforestillinger har man latt aktivister sette dagsordenen hva gjelder klimapåstandene. Hva skulle pressens oppgave egentlig vært på dette området? Den tidligere vitenskapskorrespondenten i BBC, forfatteren og astrofysikeren David Whitehouse, har skrevet følgende om journalistikk:

"Journalistikk handler om å ikke ta parti, eller om å være leder for heiagjengen. Det handler om å riste treet, om å stille ubehagelige spørsmål, om å være til stede for de som ikke kan stille slike spørsmål, og å være utholdende, upopulær og seig. Det handler om moralsk autoritet, noe vitenskapsdekningen i BBC News har mistet, og det handler om gammeldagse nyhets-scoop. Journalistikken skal ikke være en forlengelse av den vitenskapelige etablissement, ei heller være venn eller på parti med dette, da det er fundamentalt forskjellig fra forskningsformidling."

Dessverre har svært mange av dagens journalister ikke fattet disse poengene. Men det finnes positive unntak. Den kanadiske journalisten og forfatteren Donna Laframboise har i flere år tatt dypdykk i klimapanelets arbeid. Dette har resultert i boken «Den oppblåste tenåring som ble tatt for å være verdens topp klimaekspert». Her sammenligner hun FNs klimapanel (IPCC) med en tenåring som aldri har fått nødvendige korreks under oppveksten. Korreks som alle barn trenger for å vokse opp og bli fornuftige og hensynsfulle individer.

Donna Laframboise har gått gjennom og dokumentert rutinene til klimapanelet. Resultatet er ikke bare deprimerende: det er sjokkerende!

I utgangspunktet viser det seg at en mengde forskere innenfor relevante fagområder har fått være med på klimapanelets arbeid. Men da man kom til valget av tekster som skulle benyttes i «klimabibelen», viser det seg at dette er et arbeid som i stor grad er utført av aktivister og byråkrater.

Eksempelvis har aktivister/byråkrater klart motsatt seg konklusjonene til de mest anerkjente orkanforskerne, malariaforskere, havforskere, geologer/paleontologer, glasiologer og atmosfæreforskere. I tillegg viser det seg at lederen for klimapanelet hadde nær tilknytning til World Wildlife Fund (WWF). Dette gjenspeiler seg tydelig ved at flere av propagandaskrivene til WWF er tatt med i Klimapanelets rapporter. Det er identifisert 78 IPCC-deltakere som også er medlemmer av «World Wildlife Funds Climate Witness Advisory Panel). Disse har både deltatt som redaktører og forfattere til rapporter som ikke alle er fagfellevurdert slikt Klimapanelets leder ynder å fortelle oss at de er.

Undersøkelsene til Donna Laframboise dokumenterer at Klimapanelets hovedoppgave dessverre ikke først og fremst har med vitenskap å gjøre, men heller, som i mange andre byråkrati, å vedlikeholde og utbygge sin egen posisjon. Hovedagendaen ser ut til å være at man vil skattelegge og styre verdenssamfunnet. Vitenskapen er bare en brekkstang for å oppnå dette målet.

Boka er en guide for lekfolk. Her er kun et minimum av tekniske uttrykk. Den er full av henvisninger som man kan sjekke opp selv.

Dette er ikke først og fremst en bok om vitenskap, men heller om hvordan ekte, undersøkende journalistikk bør være.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags