For første gang opplevde jeg å være i mitt eget land, og ikke skjønne det som ble sagt

Av
DEL

AproposIngen ting blir

så djupt igjen

hos menneskene

som morsmålet.

Det var for nøyaktig 30 år siden, og jeg var på mitt første, litt lengre besøk i det samiske. Én uke i Kautokeino, og én i Karasjok.

For første gang opplevde jeg å være i mitt eget land, og ikke skjønne det som ble sagt.

For første gang ble jeg tvunget til å reflektere over hvordan det må føles å bo i et land der språket ditt er usynlig; ingen reklameplakter, ingen veiskilt, ingen gatenavn. Bare værbitte innskrifter på gamle gravsteiner.

Der møtte jeg også for første gang Paulus Utsis ord om morsmålet. Det djupeste i oss. Mennesketreets røtter.

Lørdag 29. april på Samvirkelagets kafe i Karasjok. Siste innspurt for å registrere seg i Samemantallet.

Stemningen var så elektrisk, at til og med en av vår lille gruppe journaliststudenter lot seg rive med. Og skulle senere slite med å få meldt seg ut.

Det pågikk heftige debatter rundt bordene, og på parkeringsplassen utenfor.

Mens Kautokeino på den tiden framsto som et helhetlig, integrert samisk samfunn, var Karasjok revet i to. Mellom samer og bumenn, mellom supersamer og den mer ordinære sorten.

Frontene var steile; noen hadde laget et eget byggefelt kun for samer, andre nektet til og med å snakke språket.

Senere skulle jeg bosette meg ti år i Finnmark. I en annen dypt samisk, og dypt splittet kommune; Sør-Varanger.

Jeg skulle få høre historiene om barna som ble slått med piggtråd for å ha snakket samisk i skolegården. Fortalt av mennesker som var der den gang. Bare 30-40 år før.

Jeg skulle også få møte representanter for skoltesamene i Neiden og delta i deres vakre og melankolske gudstjenester mellom det eldgamle Georgs-kapellet og den enda eldre elva.

Og lære noe om det å være en minoritet i minoriteten; og ikke alltid føle solidariteten fra det samiske storsamfunnet.

Samenes historie i Norge er lang og sammensatt. Og la meg ta det med urfolk, jo før jo heller.

Nei, samene var ikke det første folkeslaget som bosatte seg i Norge. Ingen vet hvem de var, og det skjedde så langt tilbake i tiden at å snakke om det i forhold til de folkeslag som finnes i dag er meningsløst.

Men samene var definitivt der da vi for første gang begynte å nedtegne historien om vårt nordlige land. Samtidig som vi koloniserte det.

At det gir urfolkstatus kan synes tilfeldig, men da må vi huske at begrepet urfolk alltid er relasjonelt; det er forholdet mellom de opprinnelige innbyggerne at et område, og de som kom inn senere og i dag er den dominante befolkning.

Og for at dette skal gi mening, må man la historien begynne et sted.

De 30 årene som har gått, er ingen lang tid i samenes historie. Men de har på mange måter vært avgjørende.

De har gitt oss Samemantallet, Sametinget og Finnmarksloven, men også blottlagt noen av de svartere sidene ved den samiske kulturen. Som lik alle andre kulturer består av mennesker, på godt og vondt.

De ytre tuslene mot den samiske kulturen er utvilsomt svekket i løpet av disse årene, selv om samehatet fremdeles lever. De indre er antakelig økende, i takt med at det samiske livet blir blir mer og mer likt vårt felles, norske liv.

Hvor lenge overlever kulturbærerne utenfor museumsfæren?

Uansett overlever ikke et folk uten sitt språk, ei heller uten sitt land. Hos Pauls Utsi smelter de to ofte sammen.

Som i hans mest kjente dikt «Goahtoeanan», et ord som ofte oversettes med Hjemland, men som også kan bety livmor.

La det stå som en hilsen til det samiske folket i forbindelse med Samefolkets dag, den 6. februar.

Stiene er blitt trangere

Ord fra et fremmed mål

trenger bort målet jeg har fra mor.

Klangen av reinbjellene

vil jeg alltid høre i dypet av min sjel.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags