Kampen om Gullkysten

Av

Igjen ser vi en fiskeripolitikk som gjør det motsatte av Stortingets intensjon, som gjør de få rike, i stedet for kystsamfunnene.

DEL

AproposGullkysten. Det er slik vi er blitt vant til å omtale den femtedel av Norges kystlinje som kalles Nordland. Et sted der verdier og arbeidsplasser skapes, selve grunnlaget for bosetting siden folk først slo seg ned her oppe mot iskanten.

Men gullet i gullkysten tilhører ikke alle. Slik det heller ikke gjorde i de områder som opprinnelig ble gitt dette navnet. En kyststrekning i Guineabukta der gull bokstavelig talt var den viktigste eksportvaren.

I tillegg til innbyggerne da, som ble solgt som slaver til plantasjer på andre siden av havet.

Nå er det ingen som vil hevde at innbyggerne langs kysten av Nordland er slaver. Men de har det til felles med folket langs den opprinnelige Gullkysten at de største utbyttene av de lokale ressursene høstes langt unna eget lokalsamfunn.

Du trenger ikke ta mine ord for det. Du kan lese Riksrevisjonens ferske rapport om norske fiskerier. Den avslører en nesten total svikt når det gjelder målet om at norsk fiskeripolitikk skal bidra til vekst og velstand langs kysten.

Derimot har den bidratt til å gjøre enkeltpersoner ekstremt rike. På ressurser som i utgangspunktet tilhører oss alle.

Ifølge Riksrevisjonen har fiskeripolitikken de siste tiårene ført til en konsentrasjon av eierskap, færre og større fartøy og mange negative endringer for ulike kystsamfunn.

Dette er i direkte motstrid med de uttalte mål Stortinget har satt for norsk fiskeripolitikk, og avviket er «alvorlig». Det er den nest sterkeste form for kritikk Riksrevisjonen kan komme med.

Det har nemlig vært bred politisk enighet om at et av hovedmålene for norsk fiskeripolitikk har vært å skape aktivitet og arbeidsplasser langs den kysten der ressursene høstes.

Det har vært en nesten like bred enighet om å føre en politikk som i praksis fører til det motsatte. Den kritikk Riksrevisjonen kommer med rammer nemlig alle regjeringer de siste tiårene - av ulik politisk farge.

Ulike regjeringer har grovt sett ført samme politikk på dette området. Det er en politikk der økt lønnsomhet i næringen har vært hovedmålet, uten at man har tatt hensyn til hvem som drar nytte av den økte fortjenesten - de få personene samfunnet har tildelt kvoter, eller hele lokalsamfunnet.

Dette er for så vidt ikke unikt for fiskerinæringa. En (ofte villet) blindhet overfor fordelingseffektene av politiske vedtak har preget mye av vårt samfunn de siste tiårene, med sterkt økende forskjeller som resultat; mellom individer, mellom samfunnsklasser og mellom lokalsamfunn.

Dette kalles gjerne Matteuseffekten, etter følgende sitat i Matteusevengeliet: «For den som har, ham skal gis, og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har».

Ikke minst har nok folk i små lokalsamfunn ute i distriktene fått en følelse av dette de siste årene, noe som igjen har gjort distriktspolitikken til et hett, politisk tema.

I skyggen av koronakrisen har regjeringen lagt frem nok et forslag i tråd med Matteusprinsippet. Denne gang dreier det seg om oppdrett.

I revidert nasjonalbudsjett anslås det at staten kan ta inn 5,1 milliarder kroner ved å selge økt kapasitet til oppdretterne. Tidligere har 80 prosent av av dette, via Havbruksfondet, gått tilbake til de kommuner som har oppdrettsanlegg.

Nå vil regjeringen endre den nøkkelen, slik at kommunene fra 2022 bare får 25 prosent, resten skal gå til staten. Slik overfører staten tre milliarder kroner fra kommuner og fylker til seg selv.

Overfor nettavisen Intrafish kaller lederen for Stortingets næringskomité, Geir Pollestad det som skjer et «ran», der staten "trikser til seg milliardverdier fra kystkommunene".

Reaksjonen er lett å forstå, siden hele hensikten med Havbruksfondet var å styrke kommunens evne til å drive næringsutvikling gjennom å kompensere dem for at oppdrettsanlegg fikk arealer i deres lokalsamfunn.

Igjen ser vi altså en fiskeripolitikk som i praksis gjør det motsatte av det man hevder å ville gjøre, og som går mot Stortingets uttalte intensjoner.

Den nordlandske gullkysten er en evig, uutømmelig ressurskilde, i motsetning til landet det er oppkalt etter.

Men som vi har sett er det ingen garanti for at de som faktisk bor langs denne kysten får se særlig mer til verdiene som skapes der enn de som bodde langs den afrikanske Gullkysten.

Særlig ikke når den praktiske fiskeripolitikken synes å aktivt motarbeide at så skjer.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags