Nordområdene utsettes for en form nykolonialisme der deres verdi defineres av deres betydning for «kolonimakten» og ikke de som bebor «kolonien».

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Apropos«Se oftere mot nord», anbefaler dikteren Rolf Jacobsen, og stadig flere synes å få opp øynene for det som nå skjer her oppe.

Problemet er at de ser ulike ting, alt etter hvor de befinner seg.

Noen ser et arktisk isøde, bebodd av isbjørn og polarrev.

Andre ser en sårbar natur truet av raske klimaendringer.

Mens vi som bor her ser våre hjem, og leter etter muligheter for å utvikle dem og skape ny virksomhet. Slik at ungdommen vår slipper å flytte ut  for å finne seg et liv.

I stordelen av forrige århundre var den ytre verdens interesse for nordområdene primært av strategisk art. Forholdet til Sovjetunionen definerte USAs og EUs interesser i nord.

Ja, i stor grad var også vår nasjonale politikk overfor den nordlige landsdelen styrt av hvordan tiltakene påvirket forholdet til vår nabo i øst.

Det innebar store militære investeringer, men også oppbyggingen av en sivil infrastruktur for å sikre bosetting og tilstedeværelse i nordlige grenseområder.

Etter Sovjetunionens sammenbrudd åpnet det seg et nytt mulighetsvindu i nord. EU fikk i 1999 en egen «nordlig dimensjon», Norge fikk i 2005 en egen «nordområdepolitikk», mens USA vendte blikket østover og lot nord være nord.

Mye vann er rent i Nordishavet siden den gang, og de fleste nordområdestrategier er reformulert, og så formulert minst en gang til. På vei inn i 2017 kan det likevel se ut som om to ulike «fortellinger» om nord står stadig spissere mot hverandre.

Den ene er fortellingen om et tilnærmet folketomt område, hvis betydning ligger i dets ressurser og dets innflytelse på klimaet i verden ellers.

Den andre er dypest sett fortellingen om oss, vi som bebor nordområdene og får våre livsvilkår bestemt av dem.

I løpet av de siste årene har den første fortellingen fått stadig sterkere fotfeste i sentrale miljøer innenfor EU.

Rett før jul startet Europaparlamentet sin behandling av Europakommisjonens nye arktiske strategi. Miljøet fikk en sentral plass i de drøftingene, og flere presset på for å gjøre spesifikke miljøanalyser obligatorisk foran ethvert nytt tiltak i arktiske områder.

Det vil gi nordområdene klart strengere regler enn noe annet område innen EU.

Nå er det tvilsomt om et slikt krav kan gå gjennom, fordi det bryter med EUs grunnprinsipp om fri konkurranse og likebehandling av regioner.

Likevel er det symptomatisk for den spesielle posisjon enkelte ønsker å plassere nordområdene i. Der hensynet til de som bebor områdene underordnes interessene til et sentralt maktapparat i Brussel.

Det er på mange måter en slags nykolonialisme – andre har kalt det økoimperialisme – der fjerne strøks verdi defineres av deres betydning for «kolonimakten» og ikke de som bebor «kolonien».

Selv om dette er mindre uttalt i norske nordområdestrategier, trekker de i praksis i samme retning. Rett før jul slo rektor Bjørn Olsen ved Nord Universitet alarm om fordelingen av statlige midler til arktisk forskning.

Ifølge ham er kun sju prosent av den norske forskningen som til nå er gjort på nordområdene samfunnsforskning. Deler av den resterende, naturvitenskapelige forskningen kan nok ha næringsmessig betydning, men det har vært en for ensidig oppmerksomhet rundt «klima og iskant».

Innen sosiologien finnes det en berømt innsikt, kalt Thomas –teoremet: «Hvis mennesker definerer situasjoner som virkelige, så blir de virkelige i sine konsekvenser». Eller sagt på en annen måte: Hvilke fortellinger om virkeligheten vi tror på, vil i stor grad avgjøre hva vi gjør med virkeligheten.

Det blir da en sentral oppgave å sørge for at disse fortellingene i størst mulig grader baserer seg på kunnskap. Kunnskap fra forskning, men også erfaringsbasert kunnskap fra oss som bor i nord.

I denne kunnskapen inngår også økt viten om klima og miljø, i områder som utvilsomt er sårbare for menneskelig påvirkning. Problemet oppstår når denne påvirkningen utelukkende ses som et problem, og ikke også som en mulighet.

Skal nordområdene bestå som noe mer enn naturreservater for livstrette turister fra Sentraleuropa må stemmene og fortellingene fra nord løftes, og gjøres relevante i de beslutningsprosesser som ligger foran oss.

Et godt første steg kan være å øke den samfunnsvitenskapelige delen av forskningsmidlene som går nordover. Så får det bli opp til oss her nord, å gjøre resten.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags