MINNER

Av
DEL

LeserbrevJeg blar i gamle minnebøker.. gamle, gulnede ark.

Lyset er svakt over sidene. Vi har ikke strøm, men vi har oljelamper. Petromaksen er selveste solen i mørketiden. Jeg ser den lyser opp fjøsveien. Jeg hører skoene knirke på hardtråkket sti. Dyra i fjøset gir fra seg et raut, et knegg, et grynt. Det mekrer og det kakler, når lyset spaserer inn døra. Da høres fjøsnissen også. Den hopper høylytt på låvegolvet i påvente av grøten sin.

Sidene i boka er fylt opp med travle kvinnfolk i heimen. Det er bare ei bok, men den formidler duftene av bakst og grønnsåpe. Mamma har røde, blussede kinn etter strevet for å rekke alt. Hus, fjøs, gamle svigerforeldre som skal ha hjelp, og mye, mye mer. Mannfolka kommer hjem til jul; fra sjøen. Jeg får ei værbitt hånd å holde i, en far å prate med, et kne å sitte på.

På en side ser jeg mitt søskenbarn og meg selv tegne i skaren; julegavene vi skal gi hverandre. Ingenting er sladret, vi sier jo ingen ting. Men dukkemøblene har vi begge sett på butikken hos Eilif.

Hver side skaper sitring og spenning i kroppen.

På to av sidene ser jeg meg selv springe, mørkredd, med katta godt klemt inntil kroppen. Jeg skal ut med telefonbeskjed. Ikke alle har telefon. Det er skarpt månelys, med stjernehimmel og Nordlys. Svartskardtinden og Møysalen langt inni fjorden er så kraftig opplyst at jeg kan se alle trollene danse på de hvite fjellene. Nordlyset kan ta meg; det vet alle.

Der ser jeg min tante komme fra stasjonen med juletelegrammet. Motivet som smykker papiret er en knelende gutt som rekker frem en stor blomsterbukett. God jul til oss fra min bror. Mamma snur seg bort, men jeg ser tårene renne. Hennes lille gutt er alene ute i verden et sted; så langt borte.

Så ser jeg to av mine andre søskenbarn i firsprang utover veien, i kortbukser, røde ullstrømper og gummistøvler. De stikker ofte av når foreldrene er travelt opptatt på stasjonen med å koble forbindelsen mellom folk. De kommer hjem til oss og der tiner mamma støvlene av dem. Den eldste får alltid den dukka som har hull i hodet når vi skal leke. Det har jeg for øvrig, i voksen alder, bedt han om unnskyldning for.

På mange sider danser jeg i ny julekjole. Mamma har sydd en vidunderlig kjole av det røde stoffet som er overstrødd med blomster. Pappa hadde kjøpt det da han var på sildefiske på Vestlandet.

Jeg blar og blar. Det er stor, stor stas når storesøster kommer hjem på juleferie fra byen. Hun er blitt en voksen dame og har mye spennende å fortelle. Jeg var vel litt plagsom, der jeg sprang etter henne hele tiden.

På selveste julaften går bestefar hele veien fra Øksnes, til butikken i Øynes. Alle julegavene skal kjøpes i det stille. Vi barnebarna vet det likevel, så vi må holde oss borte fra butikken.

Jeg blar videre.

Hver jul er det stort selskap hos bestemor og bestefar på Øksnes. Vi pynter oss i juleklærne og vi gleder oss veldig. Når vi kommer oppover veien og ser huset med lys i alle vinduene, er det et slott i barneøynene. I bislaget står det fryktelig mange sko. Hele storfamilien er samlet. Dørene til storstua er slått opp. Dette er slottssalen.

Hjemturen husker jeg alltid. Nattehimmelen er overstrødd med funklende stjerner, klart måneskinn og nordlys som jager over himmelhvelvingen. Jeg kikker opp og forstår at det kan ikke ta meg nå, for jeg sitter jo på pappas skuldre, med mamma trippende ved siden av oss.

Nå har jeg alt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags