Vi trenger kloke hoder med varme hender.

Som lokalpolitiker (og sykepleier) opplever jeg ofte behov for knallharde prioriteringer der kommunale sektorer settes opp mot hverandre når kommunebudsjettet skal vedtas. I siste kommunestyremøte ble det debatt om ei 50% aktivitør-stilling på det lokale sykehjemmet. Fra talerstolen ble det stilt spørsmål om behovet for en utdannet aktivitør, om det ikke var tilstrekkelig med et engasjert medmenneske? Hensikten var å redusere lønnsutgiftene til stillingen. Aktivitør utdannelsen er på videregående nivå. I neste sak behandles ei 100% stilling innenfor vann og avløp, uten at det overhodet ble snakk om å erstatte ingeniøren med en person med varme hender og stort engasjement. Istedenfor ble viktigheten av formell opplæring løftet fram. Når skal det bli slutt på at man indikerer at varme hender er tilstrekkelig for ansettelse innenfor helsesektoren? Er det uttrykk for en forståelse om ivaretakelse av mennesker er noe alle kan og at det derfor ikke trengs noen formell utdannelse?

Samfunnsendringer. Samhandlingsreformen ble innført 2012 på bakgrunn av at regjeringen mente at: helsetjenestene i for liten grad preges av innsats for å begrense og forebygge sykdom. Pasientenes behov for helhetlige og koordinerte tjenester ikke ble besvart godt nok og demografisk utvikling og endring i sykdomsbildet betyr at vi må endre måten vi yter helsetjenester på. Målet med reformen var blant annet at pasienter skal få tidlig og god hjelp nærmest mulig der de bor. Det har ført til en dreining av ansvar og oppgaver fra sykehus og ut til kommunene. Samtidig vet vi at vi står foran store utfordringer i årene som kommer, der en av de største utfordringene er endringer i aldersprofil. Andelen eldre øker sterkt fram mot 2030. Primærhelsetjenesten skal i større grad følge opp og behandle en voksende gruppe eldre mennesker med flere sammensatte aldersrelaterte somatiske lidelser, samt alderspsykiatriske lidelser og demens. Helsedirektoratet sier at primærhelsetjenestene bør ha spesialisert opplæring innenfor disse områdene for å unngå unødvendige innleggelser i sykehus. Samhandlingsreformen legger også økt vekt på folkehelse og forebygging. Statlige føringer, dreining i pasientansvaret, demografiske endringer og effektivitetskrav vil medføre et kontinuerlig behov for faglig utvikling hos personalet. Her kan nevnes innføring i hverdagsrehabilitering, velferdssteknologi og etniske minioritetspasienter som fordrer mer avansert og tverrfaglig hjelp. Jeg spør meg om hvordan brukerne sikres tjenestene de har rett på, og hvordan personalet settes i stand til å ivareta pasienter med behov for endrede tjenester.

Hvordan ser det ut i kommunene? Det har vært en betydelig vekst i antall årsverk i pleie og omsorgstjenestene med en tydelig vridning i etterspørselen av ansatte med høyere utdanning, mens andelen ufaglærte har gått tilbake.

Mangel på kvalifisert arbeidskraft medfører at bruken av ufaglærte holdes oppe. Tall fra statistisk sentralbyrå (2013) viser at 28% av arbeidsstyrken var ufaglærte. En så utstrakt bruk av ufaglærte kan støtte opp om forståelsen av at «det er så lett å ta vare på gamle mennesker». Det stilles også spørsmål om det er behov for videreutdanning hos personell som allerede har en fagutdanning. Statistisk sentralbyrå viser at 40% av fagutdannede hadde en videreutdanning, mens 34% av de med høyere utdanning, for eksempel sykepleiere, har videreutdanning. Det er store geografiske variasjoner der små, distriktskommuner kommer dårligere ut.

Videreutdanninger i spesialsykepleiere er i ferd med å bli mastergradsutdanninger. Selv om det generelt er en positiv innstilling til mastergrad, har mange en motforestilling. Begrepet mastersyke er innført og omhandler en unødvendig akademisering og over-kvalifisering av sykepleiere. Skogsaas og Valeberg hevder at merverdien til et mastergradsstudium ligger i språket og evnen til kritisk tenkning samt utøvelsen av kunnskapsbasert praksis.

Dagens helsetjenester er organisasjoner som preges av høy kompleksitet som stiller krav til at personalet har både faglige kunnskaper, men også kjennskap til lovverket som regulerer både tjenestene og tjenesteutøverne. Tidsskriftene for sykepleiere og leger har publisert artikler som omtaler stadig brudd på pasient- og brukerrettighetslovens § 4A, som lovhjemler bruk av tvang til pasienter uten samtykkekompetanse. Dersom man ikke har kunnskap om lovverket sier det seg selv at det blir vanskelig å overholde. Ofte står personale som jobber med personer som har en demenslidelse i situasjoner der pasientens verdighet og selvbestemmelse er truet. Det er viktig å forstå og kunne kommunisere med personer som eksempelvis har en kognitiv svikt og redusert vurderingsevne. Min erfaringer at denne typen lovbrudd sjelden skjer fordi uutdannet personale ikke vil pasientens beste, eller vil pasienten vel. Min påstand er at de ikke har tilstrekkelige kjennskap til alternative kommunikasjons-, eller handlingsmåter for nettopp å unngå bruken av tvang.

Flere har undersøkt sammenheng mellom kompetanse, kvalitet og dødelighet. Husebø viser til at det er stor sannsynlighet for at det er sammenheng mellom dødelighet ved infeksjoner i sykehjem, bemanning og hvilket utdannelsesnivå personalet har. I ytterste konsekvens kan det bety forskjellen mellom liv eller død.

Begrepet «varme hender» har sin historie tilbake til 2005 da daværende statsminister Stoltenberg lovte 10.000 nye hender i pleie og omsorgssektoren for å møte de utfordringene sektoren sto ovenfor. Det må ikke forstås slik at vi ikke har behov for varme hender og engasjerte mennesker i pleie og omsorgssektoren, tvert imot. Gjennom hele utdanningsløpet, enten på videregående eller på høyskolenivå, vurderes studentens evne til blant annet empati, holdninger, etisk refleksjon, kommunikasjonsevner og skikkethet for yrket. Utdanningene kombinerer teoretisk undervisning med praktisk opplæring der studentene skal anvende teori i praktiske møter med pasientene og deres pårørende. Dersom studentene ikke innfrir kravene samfunnet har satt til utdanningene strykes studentene og veiledes ut av yrket. Det medfører først og fremst sikkerhet for pasienten, men også for arbeidsgiveren. Ansettes folk direkte fra gata, så blir dette vanskeligere å vurdere.

Ledernes betydning. Ledernes ansvarsområde omhandler administrativt, faglig, juridisk og etisk ansvar. Ledernes betydning løftes fram i statlige dokumenter og ble ytterligere skjerpet i ledelsesforskriften som kom i 2017. Bondas og Nyberg setter god ledelse i sammenheng med lederegenskaper som engasjement, åpenhet, selvrespekt, se pasienten og dens pårørende, evne til å se potensialer hos den enkelte ansatte, kunne prioritere- kombinert med god kjennskap til økonomi og personalledelse, som igjen sikrer at pasienten er i sentrum for deres beslutninger og handlinger. Kunnskap bygd på evidens bør være utgangspunkt også for ledernes beslutninger. Lederne vil få en sentral betydning for å øke kunnskapsnivået i egen organisasjon. En utilsiktet konsekvens av stort økonomifokus kan være at ledere fristes til å leie inn billigere arbeidskraft, uten å tenke på hvilken betydning det får for pasienten.

Nasjonalt nettverk for implementering av samhandlingsreformen peker på at ledere på alle nivå må arbeide bevisst med kultur, holdninger, kunnskapsbygging og rekruttering for å sikre oppfølging av målene i samhandlingsreformen. Anbefaling om en felles lederutvikling/lederutdanning for sykehus og kommunehelsetjenesten er basert på en identifisering av manglende forståelse for samhandling på tvers av nivå etter innføring av samhandlingsreformen. Sist, men ikke minst vil kravet til god ledelse i helsesektoren bli enda viktigere i årene som kommer. Å høyne utdannelsesnivået i ledelse og organisasjonsutvikling blir avgjørende for å få til både nødvendig omstilling og gode pasientforløp, samt hensiktsmessig utnyttelse av personalets kompetanse og ressurser for øvrig. Dette vil kreve stor grad av helhetstenkning, samhandlingsevner og en svært godt utviklet systemforståelse. Da kan vi snakke om kunnskap på alle nivå-til beste for pasienter og ansatte.

Aktivitøren har gjennom sin to-årige utdannelse lært å motivere og legge til rette for aktiviteter til mennesker med aktivitetsvansker i institusjonen, vedlikeholde eller bedre pasientenes funksjoner og skape en opplevelse av mestring, trivsel og glede. Vi trenger derfor dette kloke hodet med de varme hendene som ansatt på vårt sykehjem.

Ingen oppgitte interessekonflikter.