Det blir valgskred for Putin den 18. mars men kan likevel være begynnelsen på slutten for dagens maktelite.

Av
DEL

KronikkIngen tviler på at Putin blir gjenvalgt for seks nye år som president, etter å holdt på makten i 18 år. Mange kaller dette en støtteerklæring. Til tross for et gitt utfall, er valget interessant. Det kan bli siste gang folket går til urnene og velger nåværende maktsystem. For 42 prosent av befolkningen vil ha endringer, viser en ny meningsmåling fra Levada Sentre. Denne trenden kommer bare til å vokse. Misnøye etter forrige presidentvalg førte til demonstrasjoner med påfølgende arrestasjoner og innstramming av rettigheter. Det siste parlamentariske valget hadde en historisk lav valgdeltakelse, noe som kan skje også i mars.

Nå som før brukes det store statsappartatet og en ubegrenset tilgang til media til å fremme 65-åringen Putin som eneste alternativet for befolkningen på 146 millioner mennesker. Det er rått parti for et titalls registrerte presidentkandidater i dette valget. Den populære anti-korrupsjonsjegeren Alexey Navalny fikk som forventet ikke en gang lov å stille som presidentkandidat. Mannen som i over ett år har gjennomført historiens mest effektive kampanje i Russland ble en for reell konkurrent. Navalny mobiliserte 80 byer i demonstrasjoner mot korrupsjon, etablerte representantkontorer i titalls regioner og rekrutterte 200 000 koordinatorer over hele Russland. Ksenia Sobchak er presidentkandidaten som har erklært at hun tar over Navalnys kampsaker. Men han har tatt avstand fra den unge kjente standup artisten med nære forbindelser til Putin. Blant andre registrerte kandidatene bør Pavel Grudinin nevnes; en særegen blanding av en markedsorientert bonde, kommunist og Stalinist. Både Sobtsjak og Grudinin hører til den såkalte system-opposisjonen og kan på sikt få selvstendige maktposisjoner.

Mannen som blir gjenvalgt med rundt 80 prosent av stemmene i 2018 var i 1999 en ukjent, lojal FSB-leder. Vladimir Putin ble nominert til en høytstående maktposisjon, som skulle sørge for en smertefri maktfordeling i Boris Jeltsins maktelite. Fram til 2018 har Putin aldri deltatt i noen form for politisk debatt, politisk kampanje, eller vært medlem av noe parti. Denne form for lukker maktutøvelse er solid forankret i Russlands politiske historie. Et statsoverhode har nesten alltid betydd hellig, sakral eller eneveldig. Makten er personifisert med en leder på toppen som har legitim makt til å bruke fysisk vold. Ideologi eller religion tjener lederen og en forestilling om en rettstat, der lover og regler har formelle - ikke reelle - funksjoner. Støtte sikres ved en pågående krigføring - eller mobilisering til krig - der befolkningen holdes i sjakk gjennom propaganda og frykt.

På 90-tallet ble politiske reformer nedprioritert til fordel for økonomiske reformer. Dermed ble ikke maktsystemet reformert. Tiåret var turbulent med rettløshet, blodig elitemaktkamp, masseprivatisering og økt korrupsjon. Det førte til forståelsen av demokrati som et ukontrollerbart og ustabilt system. Krigen om uavhengighet i Tsjetsjenia startet under Jeltsin i 1994 og ble forvandlet til en anti-terror kampanje i 1999. Det bidro til å gi den kommende presidenten Vladimir Putin makt og popularitet. Det ble skapt et bilde av en sterk, ung leder som utstrålte trygghet og stabilitet.

Stabiliteten under Putin har vært basert på at folket ikke skal involvere seg i politikk og ble belønnet med økonomiske goder. Avtalen fungerte greit så lenge oljeprisen på 2000-tallet var høy.

Ideologien forsvant med kommunismens fall. Siden da har mangel på reformer og styring, maktmonopol, degradering av institusjoner, korrupsjon, svekket økonomi vokst som en snøball. Det ideologiske tomrommet ble kompensert med propaganda, blant annet stolthet over krigsromantisering. Annekteringen av Krim i 2014 hadde bred folkelig støtte. Den militære deltakelsen i Øst-Ukraina og krigføringen i Syria har ikke gitt samme respons. Kostnadene av krig har etter hvert overskygget myndighetenes glorifisering av brutaliteter. I dag finnes det et voksende sivilt samfunn som er selvorganisert, utvikler nettverk, bruker ytringsfrihet, sosiale medier, demonstrer tross arrestasjoner - og forsvarer aktivistene i retten. Forståelse for enkeltmenneskets rettigheter vokser og med det en ny politisk kultur. Vladimir Putin er redd for disse endringene. Navalnys popularitet og stadig flere kritiske røster er en trussel. Putins problem er mangelen på fremtidsvisjoner og ønsket om status quo. Samtidig krever stadig flere reelle endringer. Generasjonen som ikke vet hva Sovjet Unionen var kan ikke lenger holdes på plass av Putins menn alene. Frykten avtar og det gamle maktsystemet svekkes. Holdbarheten til valgseieren den 18. mars kan bli kort.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags