Delingsøkonomi høres besnærende ut. Vi lar andre bruke bilen vår når vi ikke selv bruker den, lar noen sitte på oss når vi likevel skal kjøre en tur, eller lar noen bo i et rom vi ikke selv bruker. Det må jo bare være miljøvennlig og smart.

Og i sin reneste form er det nok det. Teorien sier at når flere deler på å bruke den samme bilen, så trenger vi ikke å produsere så mange biler.

Et velkjent system under navnene drosje og taxi.

Delingsøkonomi skaper mye debatt på ulike nivå. De fleste er enige om at den kommer, men ikke hvordan vi skal leve med den.

På årskonferansen til NHO forrige måned var delingsøkonomi tema. Finansminister Siv Jensen sier hun vil møte delingsøkonomi på en positiv og offensiv måte.

Finansdepartementet varslet nylig at de setter ned et eget delingsøkonomkiutvalg. LO frykter et samfunn med løsarbeidere uten det sosiale sikkerhetsnettet det tradisjonelt organiserte arbeidslivet gir.

Hva delingsøkonomi egentlig er, er ikke lett å bli klok på. Wikipedia sier det er en forretningsmodell der privatpersoner selger tjenester eller leier ut eiendeler ved hjelp av formidlingsselskaper på internett.

Samtidig har noen flinke strateger klart å gi ordet delingsøkonomi en positiv klang – det er litt miljøvennlig grønt over det å dele.

Men hvor grønt er egentlig Uber? Delingsøkonomi er for meg å plukke opp noen som skal samme vei, men om noen ber meg kjøre dem et sted er jeg en helt alminnelig drosje. Den bransjen er av mange gode grunner, regulert her i landet.

Hvor grønt er det egentlig å leie ut en hybel? Jeg klarer ikke helt å se forskjellen på å leie ut hybelen for 3000 kroner måneden via en lapp på videregående, til 800 kroner døgnet via en app. Sånn bortsett fra at inntekten for utleier blir mye større. Og at den utenlandske eieren av appen får sine prosenter for å formidle utleien.

En masteroppgave fra Norges Handelshøyskole (NHH) konkluderer for øvrig med at de største selskapene innenfor den globale delingsøkonomien ofte slipper unna billig når inntektene skal skattlegges.

Det er konkurransevridende i forhold til en norskeid reiselivsbransje. En bransje som er tvilsom nok i forhold til manglende organisering av ansatte.

Med frykt for å høres ut som jeg kommer fra årsmøtet til Rødt, så er jeg overbevist om at det et Norge i omstilling ikke bør gå «all in» i er delingsøkonomi. Uber – og deres like, tilfører ikke det norske arbeidslivet noe annet enn enda mer utrygghet. Uber gir oss en haug med deltidsansatte uten sykepenger og pensjon – eller «herre over egen tid» som delingsfantastene kaller det.

Folk må mer enn gjerne være frilansere, men de må være klar over at det er det de er. Og delingsøkonomiselskapene må følge spillereglene som følger med det å leve i et velferdssamfunn.

Hans Trygve Holm, redaktør