Statnetts nye tariffstrategi, som trer i kraft i 2019, vil gi den kraftintensive industrien økte kostnader

Av
DEL

MeningerLitt storm i kastene skaper dramatikk i både konkret og overført betydning i litteraturen, og det er et rent gode for leseren. Vi i industrien liker oss derimot best når vannet ligger blikkstille. Derfor bekymrer vi oss når bølgetoppene nå kruser. Statnetts nye tariffstrategi, som trer i kraft i 2019, vil gi den kraftintensive industrien økte kostnader. Det er bare én av flere saker som utfordrer industriens rammevilkår i Norge.

Statnetts forslag til tariffmodell for sentralnettet er bare ett av mange eksempler på hvor utsatt industrien er for raske endringer og kostnadsøkninger. Fordi industrien er svært eksponert for høye nettkostnader, er det avgjørende å holde nettkostnadene på et lavest mulig nivå, slik at kostnadene fordeles på en måte som ivaretar norsk industris fortsatte konkurransekraft. Vårt ønske er langsiktig industriutvikling i Norge basert på fornybar kraft. Statnetts første forslag til ny tariffmodell fra 2019 foreslo å doble industriens andel og ville påført enkeltbedrifter årlige merkostnader i hundremillionersklassen. Statnetts arbeid med 2020-modell og midlertidig 2019-modell truer dermed med å fjerne mye av den regulatoriske forutsigbarheten som har kjennetegnet Norge det siste tiåret og som har sikret investeringer i norsk industri.

Vi har et mål: Å arbeide for gode rammebetingelser for videre industriell vekst i Norge, og helt konkret trenger vi en forskriftsfestet tariffmodell for industri, utledet av kostnadsmessig henførbarhet og relevante forhold, som utnytter handlingsrommet i relevant EU-regelverk.

Hvem er vi? La oss introdusere oss selv. Vi er den nye industriklyngen i nord, Arctic Cluster Team. Vi samler de store industribedriftene, leverandørene, kompetanse- og forskningsinstitusjoner og miljøorganisasjonene under én paraply. I alt 46 organisasjoner har forpliktet seg til å jobbe med å utvikle bærekraftige løsninger for ikke bare regionen og landet – men også for verden. Sammen skal vi bidra til å nå klimamålene i Paris-avtalen. Men om Norge og Nord-Norge skal være en spydspiss i det grønne skiftet, må vi ha levedyktige og konkurranseintensive bedrifter, noe som forutsetter stabile rammebetingelser.

Statnetts nye tariffstrategi rokker ved stabiliteten i rammebetingelsene, som vi har blitt så kjent og berømmet for internasjonalt. Statnett sitter med det skjønnsmessige handlingsrommet til å finne gode løsninger for nettbrukerne. Likevel har de presentert en ny langsiktig tariffstrategi som har potensial til å undergrave alle andre energi- og industripolitiske tiltak. Men skyene er ikke helsvarte.

Forutsetningene for å drive industriell virksomhet i Norge har vært gode de siste hundre årene, og særlig i nord. Det har de store, globale investorene skjønt. Industrimotorene i Arctic Cluster Team har eiere som sitter i Europa, Asia og Amerika, og representerer selskaper fra Troms i nord til Trøndelag i sør. Vi er definitivt en global industri, men vi er også lokale.

De 12 prosessbedriftene i Arctic Cluster Team omsatte for mer enn 14 milliarder kroner i 2017, og sammen med leverandørindustrien bidrar de med betydelige skatteinntekter for den norske stat. I følge Indeks Nordland 2017 var eksportverdien av metaller, mineraler og kjemiske varer fra Nordland på 12,7 milliarder kroner i 2017. Ser vi bort fra olje og gass, er verdien av varene som eksporteres fra Nordland større enn den samlede verdien fra Trøndelag, Troms og Finnmark til sammen: 27,4 milliarder.

Industrien vår har gjort betydelige investeringer i det grønne skiftet. Vi har vært en drivkraft for reduserte klimagassutslipp i flere tiår, og Regjeringens 40%-mål nådde vi allerede på 90-tallet. Den kraftintensive industrien i Nordland forbruker om lag 5.7 TWh energi i året. Det er omkring 2,5 % av fastlands-Norges totale energiforbruk. De store prosessbedriftene i klyngen har derfor investert for mange hundre millioner kroner i miljøtiltak og energieffektivisering. Mo Industripark omtales med rette av Enova som norgesmestere i energigjenvinning, med 600 GWh årlig gjenvunnet spillvarme. Det er like mye som strømforbruket til 30 000 eneboliger eller over 66 000 leiligheter. Det tilsvarer en mellomstor norsk by.

Det medfører et stort ansvar å drive industri. Samtidig gir det store muligheter for sysselsetting og lokal verdiskapning. Metall- og metallvareindustrien sysselsatte i 2016 over 33 000 ansatte i Norge. Det er flere folk enn det bor i både Gjøvik og Haugesund hver for seg, eller i Notodden, Odda og Risør – kombinert. Vi vet dessuten at industriproduksjon i Norge bidrar betydelig til å holde globale klimagassutslipp lave. For eksempel: Flytter man et norsk aluminiumsverk til Kina, øker utslippene med 6-gangen. Å tilrettelegge for å beholde industrivirksomhet i Norge er altså ikke bare å drive aktiv samfunnsbygging, det er å drive aktiv miljø- og klimapolitikk, og å sørge for at Norge holder sine forpliktelser i Paris-avtalen.

Industriens bidrag til verdenssamfunnet trues når bølgene slår inn mot brygga. Kinesisk overkapasitet og masseeksport, USAs nye tariffregime, kombinert med straffetoll og mottiltak fra EUs side, truer med å forrykke verdens handelsbalanse. For en eksportavhengig industri er det bekymringsverdig.

Det blåser også innenfor landets grenser, men vi er vant med ram sjø. Det er ikke mange år siden industrien nærmest måtte borde Stortinget for å bli hørt i saken om CO2-kompensasjon. Til tross for at de presenterte et budsjett som fjernet kompensasjonsretten, visste Regjeringen å snu skuta når konsekvensene gikk opp for dem for alvor. Nå er det viktig å holde båten på rett kjøl, så ikke bølgene slår inn fra begge sider: Norge må utnytte hele handlingsrommet som ligger innenfor det nye EU-regelverket, og sikre videreføring av CO2-kompensasjonsordningen for å hindre at det nye kvotehandelsregimet etter 2020 fører til karbonlekkasje. Med andre ord at industrivirksomhet flyttes til andre land med langt høyere klimagassutslipp, og en mindre aktiv miljø- og klimapolitikk. Premissene for hvordan ordningen ser ut etter 2020 legges nå i Brüssel. Da er det viktig at regjering og norske politikere ikke sitter for godt på stortingsbenkene hjemme, men engasjerer seg i de europeiske rammebetingelsene. La oss banke på dører, så vi får en ordning vi som miljøvennlig industrinasjon kan leve med. Det er ikke gratis å være klimavennlig. Industrien er klar for å ta deler av regningen, men staten og dens avleggere må sikre de langsiktige og stabile rammevilkårene.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags