Hva med eldreomsorgen?

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Å være lokalpolitiker er å være tett på folket. Det er i kommunene vi lever hverdagslivet, deltar i fritidsaktiviteter og mottar tjenester. Hvilke tjenester skal kommunen levere, og hva slags kvalitet skal vi ha på tjenestene? I de økonomiske debattene, senest etter Agenda Kaupang-rapporten, diskuteres forbruk av kroner sammenlignet med andre kommuner, og i liten grad kvaliteten på tjenestene. I Bodø utmerker vi oss økonomisk på to områder: vi bruker lite penger til skoleskyss (fordi vi opprettholder distriktsskolene!) og de kommunale barnehagene våre drives kostnadseffektivt. Dette visste vi fra før. Da Hjartøy var ordfører ville han la private bygge og drifte ny barnehage, men det visste seg å være mer kostbart enn å gjøre det i kommunal regi. Men hva med andre tjenester?

Jeg engasjerte meg i Bodø-politikken rett etter år 2000, i en periode hvor utbygging av sykehjem hadde stort lokalt og nasjonalt fokus. Demens blant eldre var den nye sykdommen, og vi fikk tilgang til de ferskeste forskningsresultatene og det siste utviklingsarbeidet. Vi valgte å bygge nye sykehjem for demente med flere små avdelinger, hver med 6 personer i fellesskapet. Vi gjorde et bevisst politisk valg, fordi det ville gi det beste tilbudet til våre demente eldre. Vi visste at det ville koste flere stillinger i tjenesten enn å bygge ei avdeling med 12 eller 20. Vi valgte likevel det vi mente gav best livskvalitet for våre eldre. I ettertid tenker jeg at denne debatten burde gjentas i bykommunen; hvilken livskvalitet vil vi by våre eldre eller andre med store tjenestebehov? Med stadig trangere rammer må det gjøres driftstilpasninger, men det er grenser for hvor mye de kommunale tjenestene kan tilpasses.

Gjennom 15 år har jeg deltatt i brukerrådet for ett av kommunens sykehjem. Jeg har fått følge utviklingen i befolkningen som viser at de eldre som tildeles sykehjemsplass er sykere og med mer sammensatte sykdomsbilder enn før; psykiatri kan være et tillegg til demens og somatiske sykdommer. Jeg har fulgt de ansatte som har bygd sin kompetanse ut fra behovet til beboerne, blant annet hvordan de roer ned urolige og aggressive demente. Det kan handle om å avverge angrep, spark og spytting. Jeg har sett innføringen av mer teknologi som gir nye hjelpemidler og helt sikkert bidrar til å lette arbeidet. Vi kommer likevel ikke bort fra at vi som mennesker alltid vil søke trygghet og har behov for kontakt med andre mennesker. På sykehjemmene er det de ansatte som bærer vår anstendighet i sine hender.

Terskelen for å få sykehjemsplass er høy. Nasjonal og lokal politikk er at de fleste skal få tjenestene hjemme i eget hus. De fleste eldre vil bo hjemme så lenge som mulig, og kommunen bidrar med teknologi og vedtak om hjemmetjeneste og sykepleie når det blir nødvendig. - Igjen tenker jeg at slike valg i større grad burde vært oppe til diskusjon i det offentlige rom. Især når vi igjen skal spare penger på en hjemmetjeneste som skal fylle økende behov.

Nå skjæres budsjettene på kultur, skole, institusjon og hjemmetjeneste ned uten debatt om livskvalitet. Vi er alle inneforstått med at vi har et overforbruk i forhold til kommunal inntekt. Det er ikke bærekraftig. Men når vi sammenligner oss med andre «sammenlignbare» kommuner som yter tjenester billigere, blir ikke kvalitet på tjenestene nevnt. Kommunal sparing gir i de fleste tilfeller færre ansatte med dertil påfølgende konsekvenser for tilbudet. Et alternativ er at kommunen får mer penger å bruke på tjenestene. Men dagens regjering pålegger kommunene generell effektivisering på mange 10-talls millioner hvert år. Regjeringen forventer at Bodø skal driftes billigere og billigere, samtidig som vi får flere og flere hjelpetrengende eldre. Folks forventninger til de kommunale tjenestene synker ikke i takt med overføringene fra staten. Om regjeringen ikke vil bidra er alternativet at de fleste av oss betaler litt mer i f.eks. eiendomsskatt.

Det arbeides godt i Bodø kommune med heltid, kvalitet og gode tjenester. Hvis vi skal redusere antall varme hender i omsorgstjenestene må vi først diskutere hvem av tjenestemottakerne som må redusere livskvaliteten, og deretter hvordan vi ivaretar de ansatte som må redusere sine etiske terskler og sikkerheten på jobb. Jeg vet hva jeg velger, men hva velger du?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken