Å undervise samene kostet Thomas von Westen både helse og status, men æren har han fortsatt i behold

Av
DEL

KronikkHøsten 1722 holdt den såkalte samenes apostel, Thomas von Westen gudstjeneste ved «Bodøens Kirke» i Bodøsjøen. Von Westen var utdannet i København og som prest på Helgeland hadde han møtt det samiske folk og lært deres språk. Det ble det dagbøker av. Hva forteller disse kildene om misjonærens forståelse av samene og deres naturtro?

Von Westen omtalte seg som «Lector: «Den 20de spt 16 Søndag i Trinitates prædikede Lector selv i Bodøens Kirke, omsider fik Lector fat paa en stor Naid (trollmann) der ikke var tilstede med de første, han tenkte Lector var reist, og nu var Tid at søge Kirken. Lector lod Naiden optegne sin Runebomme, thi han tilsto frivilligen at have brugt dette Fandens Spøgelse, som Naiden selv kalte sit Hexeredskab. Naiden tegnede Fudno. Lector spurte om Figurens Betydning. Naiden svarede: den betyder Fanden som kaldes Satan».

I dette sitatet ligger det mye informasjon både i og mellom linjene. I sin iver etter å lære samene den kristne tro, opprette skoler og ansette lærere gjorde Von Westen tre reiser fra Finnmark til Helgeland. Blant annet etablerte presten en skole for samiske barn på Drageid i Saltdal og han registrerte hvordan de gamle hedenske skikker sto sterkere desto lenger sør han kom i «Nordlandene». Ved den nevnte prediken «20de spt 16 Søndag i Trinitates» i Bodøen oppstår så et møte som von Westen virker å ha fått maksimalt utbytte av.

I sentrum står den runebomme, som samer hundre år før hadde blitt halshugget eller brent på bål for å være innehavere av. Og von Westen kaller selv trommen for et «Hexeredskap». Selv om naiden (sjamanen) er såpass diskre at han kommer til kirken først etter gudstjenesten, forklarer han runebommens system i detalj med begrunnelse for hva som er hans tro.

I forhold til at forskere i dag gjerne vektlegger hvordan det utelukkende var kirkens menn som tolket bibelens språk om himmel og helvete inn i den samiske trosverden, forteller von Westens gjengivelse noe helt annet. Fra hans dagbok kan vi lese at naiden helt «friviligen» forklarer sitt «Fandens Spøgelse», og at den Fudno han tegner «betyder Fanden som kaldes Satan.»

Samisk tro har tradisjonelt vært fleksibel i sin livsforståelse. Dette har vært problematisk for kirkelæren, ikke minst i forhold det første budet «Du skal ikke ha andre guder en meg», sterkt vektlagt av en prest som Petter Dass. Fra et sjamanistisk perspektiv kunne Jesus og Maria skrives inn som en del av den naturtro som kunne utvikle seg med nye bidrag. Naturen i seg selv er levende og besjelet, slik at fjell og fjellvann eller steinblokker som vi finner dem ved Straitis, Stallogropa og Gila på Saltfjellet, kan ha en kommuniserende kraft i seg. Dermed kunne elementene også påvirkes, både til fjells og til havs: «Naiden forsikrede selv at han have spurgt Satans Engle om adkilligt: om Simle Rein skulde lykkes og trives, om Oxe Ren, hvor de skulde findes, naar bortløpne. Hvordan Sey-Fiskeriet skulde falde ut mellom Waagøen og Landego?»

Men, von Westens kamp for å kristne samene var ikke lett. Da han kommer til «Bejeren», skjønte bygdefolket straks at med tanke på brennevinssalg, var prestens besøk dårlig butikk. Derfor ble samene skremt bort fra misjonæren med det samme utsatte rykte som også hadde gått i «Bodøens Menighed». De som møtte von Wessen ville bli sendt til Grønland eller solgt til «Tyrkiet» – for å bli spist. Slike trusler forteller mye om nordmenns syn på seg selv som «adel».

Et dagboksitat fra hans reise gjennom Saltdalen står seg godt til hvorfor Thomas von Westen fortjener å bli husket som «samenes apostel»: «Armod er slavestandens rette moder. Den nedtrykker sjælenes evner og drager mennesket ned fra sin høihet til dyrenes tilstand. (…) Nordmanden anså sig selv for adel, finnerne for umælende. Hunger og nøgenhet havde git dem finne- og lappebarn i sin tjeneste. De satte sin adel og fortrin, som så mange flere derudi, at de behandler barnene som fæ.»

Von Westens dagbøker er genuine kilder til å forstå en hverdagsrasisme det kan være vanskelig å identifisere seg med i dag, men som forteller alt om de barrierer presten kjempet mot. Av de dansk/norske myndigheter ble misjonæren heller ikke verdsatt til mer, enn at han ved sin død 42 år gammel i Trondheim i 1727 ikke fikk sin egen grav. Å undervise samene kostet Thomas von Westen både helse og status, men æren har han fortsatt i behold.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags