Tvangsmedisinering er ulovlig og menneskerettsstridig

Til grunne: «Er det en menneskerett å få gå til grunne?» spør et panel under onsdagens Lytring i Bodø, er panel der blant andre kronikkforfatteren sitter. Illustrasjonsfoto

Til grunne: «Er det en menneskerett å få gå til grunne?» spør et panel under onsdagens Lytring i Bodø, er panel der blant andre kronikkforfatteren sitter. Illustrasjonsfoto

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerDet er knapt noen uenighet om at tvangsmedisinering med psykofarmaka er blant de mest integritetskrenkende inngrep staten utsetter sine borgere for.

Fordi det er om å gjøre å hindre at det treffes gale avgjørelser, tilsier rettssikkerhetshensyn at det kan påvises som så å si sikkert at inngrepet i hvert enkelt tilfelle vil få en positiv behandlingseffekt som langt overskrider negative bivirkninger og langtidseffekter.

I gjeldende lov om psykisk helsevern er det i tråd med dette fastslått at inngrepet bare kan iverksettes når det med stor sannsynlighet fører til helbredelse eller vesentlig bedring eller forhindrer alvorlig forverring.

Av forarbeidene til loven fremgår at departementet anså dette beviskravet for å følge av Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 3 som forbyr tortur eller nedverdigende behandling.

Gjennom de mer enn 60 år som er gått siden de antipsykotiske medikamentene gjorde sitt inntog, er det ikke utviklet medisiner som med noen pålitelighet kan forutsies å ha ubetinget positive behandlingseffekter for personen det gjelder.

Dette fremgår av NOU 2011: 9, Paulsrudutvalgets innstilling. Utvalgets undersøkelser av forskningsgrunnlaget viser at antipsykotiske medikamenter har noe bedre virkning enn placebo, men effekten er liten, ved akutte psykoser 10-20 prosent bedre, ved langtidsbehandling (hindre tilbakefall) 25 prosent bedre.

Dette vil si at henholdsvis mellom 10 og 4 personer må behandles for å få ett positivt resultat. Muligheten for å forutsi hvem som vil profittere er tilsvarende liten. Graden av positiv effekt og hvorledes uttalte negative bivirkninger inngår i vurderingene, fremgår ikke.

Dette betyr at tvangsmedisineringspraksis gjennom årtier har vært ulovlig og menneskerettsstridig. Denne praksis, som har vært fulgt uten at klageinstanser eller tilsynsmyndigheter har reagert, fremstår likevel ikke som problematisk for flertallet i Paulsrudutvalget.

For flertallet er problemet loven, ikke praksis, og siden tvangspsykiatrien har nektet å rette seg etter loven, må loven og rettssikkerheten rette seg etter tvangspsykiatrien.

I utvalgets innstilling til lovendringer, foreslår flertallet at kravet om stor sannsynlighet for positiv effekt må reduseres til ”overveiende sannsynlig”, i vanlig juridisk språkbruk betyr det mer enn 50 prosent sannsynlig. Begrunnelsen er at kravet om stor sannsynlighet er urealistisk.

Etter flertallets oppfatning er «hovedproblemet etter gjeldende rett at lovens strenge [bevis]krav ikke har blitt fulgt i praksis.»

Flertallet, som suverent overser spørsmålets menneskerettslige side, ser det som problemfritt at man ved å senke beviskravet vil legitimere et stort antall uriktige vedtak.

Det overser også utvalgets eget faktagrunnlag som viser at det ikke foreligger mer enn 10-25 prosents mulighet for positivt resultat.

Også i somatikken er muligheten for å forutsi positive effekter ofte dårlig. Overfor den enkelte, som må gi informert samtykke til behandlingen, er denne i realiteten et eksperiment eller – om man vil – basert på håp om positiv virkning. Noe ganske annet er å la håp danne grunnlag for tvangsbehandling slik det i alle år er skjedd i psykiatrien.

Det er vanskelig å forsone seg med at dette er foregått og fortsatt foregår med helsemyndighetenes aksept.  Tvangsmedisineringen har dessuten virket som en sovepute som har hindret utvikling av frivillige behandlingsalternativer.

Utvalgsflertallets forslag føyer seg inn i en uakseptabel lovtradisjon som ser det som uproblematisk at tvangshjemlene er vide og at svært mange vedtak om bruk av tvang uriktige, ja endog ulovlige, fordi inngrepene er godt ment som helsehjelp til mennesker som ikke skjønner sitt eget beste, og som i hvert fall enkelte vil profitere på.

Dagens lov er i det vesentlige basert på samme holdning til pasienter med mentale lidelser som vår første sinnssykelov av 1848; de er fratatt autonomi og selvbestemmelse og underlagt det til enhver tid herskende psykiatriske tvangsregime.

Tvangsbruken er stabilt høy, med svære forskjeller mellom institusjoner og regioner. Men noe er kanskje i ferd med å skje. Vesentlig er CRPD – FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter som fastslår at mennesker med psykososiale funksjonshemninger har selvbestemmelsesrett på linje med alle andre. Norge har sanksjonert konvensjonen, ikke uventet med reservasjon om at vårt tvangsregime kan fortsette.

Viktig er at Sivilombudsmannen har grepet fatt i dette rettsfeltet, og at helseminister Bent Høie gjennom begrensete lovendringer har vist at han er opptatt av det. Han har nedsatt et lovutvalg som vurderer bruk av tvang i hele helse- og omsorgssektoren; det skal avgi innstilling i 2018. Skal det endelig skje noe i tvangspsykiatrien?

Tvang og psykiatri er tema for onsdagens Lytring som arrangeres i  Stormen bibliotek: "Er det en menneskerett å få gå til grunne?" Lund deltar i debatten sammen med psykiater Knut Kjerpeseth, pårørende og journalist Siri Gulliksen, samt Reidun Kjelling Nybø fra Norsk Redaktørforening.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags