Jeg er ikke hårsår, jeg vil bare ikke høre deg harselere med noe som dreper over 10.000 nordmenn årlig.

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Leserbrev”Herregud, det der e helt kreft”. ”Ikke vis mæ det der, æ får kreft”. Har du hørt noen si noe sånt før? Det er ikke sikkert. Det er ikke så veldig lenge siden jeg hørte det for første gang selv.

Kreft er en djevelsk sykdom som stjeler mange liv. Om det ikke tar et helt liv, frarøver den et menneske mye av sitt liv. Og de rundt. Kreft rammer 1 av 3, ble vi - fjorårets russ, fortalt i forbindelse med innsamlingsaksjonen. Jeg var bøssebærer, som veldig mange andre russ. – Sjelden har jeg følt en innsamling nærmere, sa pappa. Pappa, som på datiden stadig ble frarøvet sin helse, sitt liv, til kreften. Pappa, som forlot meg, oss, livet han elsket - bare noen måneder senere.

Kreft rammer altså svært mange av oss. Og er vi så ufattelig heldige å ikke bli rammet selv, vil jeg påstå at alle før eller senere i sitt liv vil oppleve å være pårørende – på nært eller fjernt hold. Alle vil en gang oppleve å se en venn eller et familiemedlem streve med kreft, kanskje få spredning; kanskje bli frisk igjen. Kanskje se at metastasene spiser seg gjennom kroppen og omringer friske celler helt til det ikke er flere igjen. Kanskje kommer de til å gå i begravelsen.

Kreft er ikke bare en sykdom lenger. Kreft er også blitt et adjektiv. Ja. Utrolig nok. Første gang jeg hørte om dette var jeg i et samtalerom med en psykolog og 7 andre tenåringer, alle med én felles ting: vi hadde en kreftsyk forelder. Ei jente på 16 fortalte at hun hadde venninner som brukte ordet ”kreft” på lik linje med ord som plagsom, stygg, fæl. Dersom noen sa noe overraskende eller irriterende, kunne hun høre ”kutt ut, du gir meg kreft”. Jeg satt vantro og hørte på det hun sa. Hvordan kunne noen bruke et slikt ord i en sånn kontekst?

Det gikk fem måneder, pappa døde. Jeg hang med noen venner en måned senere da hun ene utbrøt ”e du seriøs? Æ får kreft av det der!”. For ikke så lenge siden var jeg med en kompis som kommanderte meg til å ”slå på den spillelista som heter kreft”. Virkelig?

Hvis noen spurte meg hva som er det verste ordet jeg vet, ville jeg svart kreft. Denne setningen skrev jeg i et innlegg for et drøyt år siden, tingenes tilstand er den samme i dag: det stikker dypt i meg hver gang jeg hører ordet kreft. Naturligvis enda mer etter at pappa døde. Når vi vet at 1 av 3 rammes av kreft, og når alle disse har familier og venner som pårørende, er det nok ganske mange som føler det slik som jeg gjør. Likevel er det noen som tar seg friheten å kaste denne diagnosen rundt i fleisen på andre, forkledd som et fuckings adjektiv. Hvorfor synes noen dette er greit? Det er direkte kvalmt.

Jeg er ikke hårsår, jeg vil bare ikke høre deg harselere rundt med noe som dreper over 10 000 nordmenn årlig, som om det var ingenting. Jeg vil ikke høre deg harselere med det som tok fra meg pappan min. Tenk litt på det før du selvdiagnostiserer deg med kreft neste gang. Fordi respektløsheten din ”gir meg kreft”.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags