Globaliseringen av et virus

Bjørn Wiik

Bjørn Wiik Foto:

Av
DEL

LeserbrevSitter du stille i båten – eller padler du som gal? Har du lettere panikk, eller tar du dagene som de kommer, uten å bli kortpustet og få hjertefrekvensøking. Det var ganske utfordrende i 2019, og så litt inn i 2020, trodde vi i alle fall. 2019 var det året vi så tilbake på som en «gamechanger» for klimasaken: Greta Thunberg, fly- og kjøttskam, klimastreikende ungdom, men også stadig dystrere rapporter fra FN både på klima og biologisk mangfold. Men det var før, NÅ det.
Vi møtte, for meg noe motstridende pandemien. Nå er det her, selv jeg har skjønt det. Nå begynner alvoret, og den nye fremtiden. Vi må stille følgende spørsmål, hvordan vil verden etter Covid-19 se ut? Å skrive historie mens den pågår, er risikoatferd. Men noe kan man med rimelig grad av sannsynlighet gå ut fra: På et tidspunkt der framme vil koronapandemien som har spredt seg ut i verden, gå over i en mer eller mindre likevektig, lavintensiv fase.
Befolkningene tror kommer til å «gå i metning,» i betydningen vi vil nå et stabilt nivå av immunitet. Videre må man anta at fungerende vaksiner vil bli utviklet og tatt i bruk, det gledes. Vi vil komme tilbake igjen, selv om noen av oss kan være litt i overkant utålmodige. Ordet tid, har fått sin betydning i den digitale tidsalderen hvor vi venter atalt skal skjeumiddelbart, men nå altså tid, tid, tid.
Globaliseringen har skapt økonomisk vekst og utvikling for mange. I verdensøkonomien har Kina fått en nøkkelrolle, både som produsent og mottaker. En alt for stor nøkkelrolle. Alt er blitt pris, lavest mulig pris, og nå kommer blåmandagen når prisfesten er over. Vi har opplevd at når verdens nest største økonomi tvinges til å isolere titalls millioner mennesker og stenge eller begrense produksjonsbedrifter skaper det umiddelbart globale ringvirkninger. Leveringsproblemer og forsinkelser i Kina fører til permitteringer også i norske bedrifter som er avhengige av deler. Tenk at verden er blitt slik.
Denne sentraliseringen går så langt ned som til at selv om noen spritprodusenter tilbyr seg å begynne å lage antibac, får man et problem med emballasjen, som kun lages av et kinesisk firma.
Når koronaen er historie, bør diskusjonen om hvordan Norge bygges restartes. Vi bør bygge opp, ikke ned, velferdstilbud, offentlige etater og privat næringsliv i utkanter rundt i Norge, og i mellomstore byer som Steinkjer og Haugesund. Et helt land jobbende fra hjemmekontor har vist oss at ikke alle trenger å samles på hovedkontorene. Behovet for å bygge et samfunn i beredskap mot nye kriser, er vårt nye kronargument. Dette gir blod på tann for mange motsettende diskusjoner fremover, men det får så være. Dette blir viktig fremover.
Kriser kan snu sentraliseringstrender. Klimaet er i endring. Vi skal ikke leve av oljen i evig fremtid. Jeg tror ikke folk flest bor i Oslo i 2050. Ressursene som kan dyrkes og høstes og oppleves er lokale og vil være det også i fremtiden, og derfor vil det også bo folk i bygdene. At de dyrkes, høstes og foredles på mange nye måter kan vi tenke oss til. Heia norske øder og et levende norsk landbruk.
Utfordringen er å ivareta størst del av verdiskapingen lokalt og å sikre at levekår og livskvalitet forblir høy i fremtidens Bygde-Norge. Så blir det jo spennende å se hvilket parti det er som fremmer den bygdepolitikken som kan stanse utflyttingen fra bygdene og motivere til motsatt trend.
Sentralisering var svaret – hva var spørsmålet? Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg vil kjøpe mer Norske produkter og jobber mer for at vi er selvforsynte og alltid har en plan to. Da tror jeg et jeg kan sitte mer stille i båten.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags