Gevinsten ved norsk CO2-reduksjon

Selvportrett

Selvportrett Foto:

Av
DEL

LeserbrevLa oss for husfredens skyld si at CO2-hypotesen stemmer.

At CO2 er en såkalt klimagass som bidrar til den såkalte drivhuseffekten. Som varmer opp planeten vår fra de ‘gjennomsnittlig’ 18 minusgradene man påstår vi ville hatt uten drivhusgasser, til de langt mer behagelige 14-15 plussgradene vi ‘gjennomsnittlig’ påstås å ha i dag. Og at menneskehetens anslåtte 4% bidrag til atmosfærens CO2-innhold er selve hoveddriveren for de såkalte menneskeskapte klimaendringene en del av oss mener å oppleve for tida.

Jeg setter bevisst ordet ‘gjennomsnittlig’ i anførselstegn, siden det i praksis er umulig å beregne det reelle gjennomsnittet av samtlige temperaturvariasjoner på jordens overflate. Både fordi temperaturmålingene naturlig nok varierer med sted/høyd/årstid og fordi det aller meste av jordens overflate aldri blir temperaturmålt – på ett og samme måletidspunkt. Ikke minst temperaturvariasjonene over de store havflatene som dekker rundt 71% av kloden vår.

Jordens ‘gjennomsnittstemperatur’ blir følgelig på mange måter et meningsløst, oppkonstruert tall. Som til overmål i løpet av de siste par tiår er blitt revidert fra det tidligere oppleste og vedtatte 15°C til våre dagers 14°C. Noe som blant annet får dagens påståtte, modelljusterte ‘gjennomsnittstemperatur’ på 14,9°C til å fremstå som en smule varmere enn nødvendig. Men nok om det. La oss bare anta at CO2-hypotesen stemmer.

Og for ordens skyld: Vi er mange som anser andre klimafaktorer å være langt mer potente temperaturdrivere enn CO2. Like fullt er det fremdeles folk som frykter at menneskeskapt CO2 er hovedsynderen, og at jordens ‘gjennomsnittstemperatur’ dermed kommer til å stige til ugunstige nivåer i løpet av de neste tiårene. Primært som følge av vår forbrenning av fossile energikilder som kull, gass og olje – hovedkilden til menneskehetens overlevelse, fremgang og velstand de siste 150 årene. Men også landbruk, transport og industriproduksjon fremholdes som betydelige bidragsytere i det store klimagass-regnestykket.

Det finnes til og med en og annen som mener at «science is settled», at det ikke lenger er behov for å diskutere problemstillingen i det hele tatt. Ja, noen av de mer maktglade fanatikerne blant oss mener sågar det burde bli både forbudt og straffbart å være uenig, og i offentlighet stille spørsmål ved denne vedtatte sannhet. Siden saken visstnok haster så gruelig, og er så viktig for menneskehetens og klodens overlevelse. Og man ikke ønsker å forvirre allmenheten unødig – og risikere at befolkningen blir litt mindre klimahysterisk og ‘grønt skifte’-motivert enn hva maktfolket, fanatikerne og klimaprofitørene ser seg tjent med. Men la oss nå bare for ordens skyld tenke worst case scenario, og anta at CO2-hypotesen stemmer.

Da blir det selvsagt et poeng å redusere våre CO2-utslipp. For noen til og med et hovedpoeng; at det lille, velstandsfeite, oljerike polarlandet Norge skal gå foran og vise vei. Og vise resten av verden hvordan verden kan reddes. Enda vi med vår vannkraft allerede er ett av de energimessig ‘grønneste’ land på planeten, i det minste om man ser bort fra olje- og gassproduksjonen i Nordsjøen.

En energiproduksjonskapasitet Russland, Saudi-Arabia og andre store fossilenergi-produsenter forøvrig tvert ville erstattet – på dagen – om Norges produksjon skulle bortfalle. I tillegg til at gassen vår da ikke hadde kunnet fortsette å erstatte den langt mer CO2-intensive kullkraftproduksjonen i Tyskland og England. Noe som gir et betydelig bidrag til både global CO2-utslippsreduksjon og påfyll i statskassa vår. I realiteten den finansielle grunnforutsetningen for hele den norske velstanden og velferdsstaten. Men dét blir selvsagt en HELT annen diskusjon. I hvert fall for den som ikke har så lett for å tenke helhet og sammenheng.

Men uansett: Mange synes å finne det rimelig at lille Norge skal gå foran med et godt eksempel, for å redde verden fra den påståtte CO2-relaterte klimakrisa, gjennom å bli CO2-nøytralt. Blant annet ved drastisk reduksjon i personbilbruken, forbud mot bruk av fyringsolje, stadig hardere CO2-avgifter på all slags øvrig forbruk, skattepengesubsidiert destruksjon av uerstattelig norsk natur med (såkalt ‘grønn’ og bærekraftig) fuglekvernindustri, utfasing av olje- og gassvirksomheten, kjøp av dyre CO2-kvoter og grønne sertifikater osv. osv.

Gjerne jo før jo heller.

Hvis du syns det høres ut som en god idé – og ikke mer enn rett og rimelig, gitt vår relative velstand i verden – så tenk i det minste over følgende lille regnestykke. Som jeg har gjort betydelig overdrevet i klimaalarmistisk favør. Sånn bare som en ekstra understreking av det fåfengte i innenlandsk norsk CO2-reduksjon:

Om vi nå tar skikkelig grovt og hardt i, kan vi si at menneskehetens CO2-utslipp siden 1990 har økt fra cirka 20.000 megatonn per år til cirka 40.000. Med andre ord en økning på 20.000 megatonn.

Og selv om vi i perioden 1995-2015 i realiteten har hatt bortimot pause i oppvarmingen, til tross for at CO2-konsentrasjonen i atmosfæren har økt jevnt og trutt i hele perioden, så kan vi jo for illustrasjonens skyld bare ta som utgangspunkt at vi fra 1990 til i dag likevel har hatt en gjennomsnittlig global oppvarming på 0,5°C.

Norges utslipp er per i dag cirka 50 megatonn CO2 per år. Dvs. 0,25% av menneskehetens totale økning i CO2-utslipp. Som vi altså for dette regneeksemplets skyld kan si er årsak til 0,5°C global oppvarming.

Om nå Norge brått ble fullstendig CO2-nøytralt over natta, ville således temperaturen i BESTE fall blitt redusert med 0,25%. Jeg ser da bort fra alle kompliserende unødvendigheter som for eksempel det logaritmiske forholdet mellom CO2-nivå og temperaturstigning, som i realiteten ville gjort gevinsten langt mer beskjeden.

Med dette sterkt forenklede – og i klimaalarmistisk favør overdrevne – regnestykket, ser vi at vi at et CO2-nøytralt og mer eller mindre konkurskjørt Norge kommer til å gjøre kloden vår mindre enn 0,00125°C kjøligere. Forutsatt at Kinas og Indias allerede planlagte utslippsøkninger og energibehovene til Afrikas beregnede befolkningsøkning ikke spiser opp vårt generøse bidrag. Noe de dessverre utvilsomt kommer til å gjøre – med god margin.

Men det må da uansett kunne utgjøre en forskjell i verden? En ørliten men urviktig klimaforbedring, vel verdt å ramponere norsk samfunn, økonomi, velferd og levemåte for?

Det synes i alle fall forbausende mange engasjerte medmennesker å mene. Samt både Al Gore, Greta Thunberg, MDG, Venstre, SV, AP, Erna Solberg og hennes versjon av Høyre, flertallet av våre stortingspolitikere, og de aller fleste mainstream media-journalister. Helt sikkert også minst 10 av 9 norske klimaprofitører og milliardærer. Men syns du det?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags