Både USA og Russland vil at Norge tar større ansvar for eget forsvar, men vi selv har mest å tjene på det

Av
DEL

AproposDet er på mange måter en forslitt sannhet at man ikke kan argumentere mot geografien.

Den er sann i den forstand at landområders, øyers og elvers beliggenhet er svært vanskelig å endre; vi er stort sett nødt til å tilpasse oss dem.

Men den skjuler samtidig det faktum at et flertall av verdens kriger har startet som et forsøk på nettopp å endre geografien; erobre landområder og flytte grenser.

Det som dog er uomtvistelig sant, er at geografien rundt oss i stor grad danner rammene for hva vi kan og ikke kan gjøre.

Geografien gir også i stor grad svar på hvor nasjonenes muligheter og trusler ligger. For Norge har svaret på begge deler historisk vært vår nærhet til Russland.

Det er en av de lengste og tyngste linjene i norsk sikkerhetspolitikk. Fra vikingenes allianser med russiske bystater, via Kristian Kvarts bygging av forsvarsverker langs russergrensen, til Kola-halvøya framvekst som kjernen i sovjetstatens - og siden Russlands - militære forsvar.

Mange var i ferd med å glemme dette etter Berlinmurens fall. Fokus ble rettet bort fra forsvar av nasjonalt territorium til deltagelse i internasjonale operasjoner. Som oftest i samarbeid med USA, i troen på at dette var vårt viktigste bidrag til en allianse vi er helt avhengig av.

Forsvarssjefens fagmilitær råd avslutter på mange måter denne perioden i norsk, sikkerhetspolitikk. Igjen er fokus rettet mot vår nabo i øst, og Kolahalvøya som hovedbastionen i deres forsvar.

Og igjen er det åpenbart at vårt viktigste bidrag til USA og Nato er vår kapasitet til å overvåke det som skjer der, og avverge mulige militær aksjoner med utgangspunkt der.

Forsvarssjefen bekreftet i sin tale at Norges forsvar pr. nå ikke er i stand til å møte slike militære aksjoner. Derfor er en oppgradering av hærens og marinens operative kapasitet i nord helt nødvendig.

Det alene vil kreve at forsvarsbudsjettet øker med tre milliarder kroner hvert år fram mot 2024, og vil sikre et nasjonalt minimumsforsvar.

Det vil derimot ikke gjøre oss i stand til å oppfylle alle de krav Nato nå stiller til oss.

Dermed opprettholdes spriket mellom våre nasjonale forsvarsbevilgninger og de ambisjoner vi har for Forsvaret; at det både skal kunne forsvare eget territorium og bidra til Natos internasjonale operasjoner.

Et sentralt element i Norges sikkerhetspolitiske basis siden den kalde krigen har vært å kunne møte Russland med en blanding av avskrekkelse og beroligelse.

Avskrekkelsen ligger i hjelp fra USA og Nato, beroligelsen i at vi selv tar oss av forsvaret langs grensa, og ikke slipper USA for nær.

Velger politikerne å følge Forsvarssjefens minimumsråd vil begge deler være i fare.

For å opprettholde avskrekkelsen må vi sikre at Nato faktisk vil komme oss til unnsetning. Det vil si at vi fortsatt må bidra til alliansen internasjonale operasjoner.

Men da risikerer vi å svekke beroligelsen, ved at vi ikke lenger selv makter å ta oss av eget grenseforsvar. Det er allerede klare tegn til at vi overlater mer av det til USA.

Det er en utvikling USA selv åpenbart ikke ønsker, under president Trump har de presset på for at landene i Nato tar et større ansvar for eget forsvar. Og paradoksalt er dette også i Russlands interesse, ved at det holder USA lengst mulig unna bastionen på Kolahalvøya.

Da gjenstår bare norske politikere, som tidligere har vist sine evner til kortsiktig sikkerhetspolitisk tenkning.

Å oppfylle alle Natos krav til oss vil kreve fem milliarder kroner ekstra mellom 2024-2028. Det er 0,3 prosent av det totale statsbudsjettet i verdens rikeste land.

Derfor bør politikerne nå tenke nøye gjennom om det blir for dyrt, eller om prisen ved å la være kan bli uendelig mye høyere.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags