En kronikk om kjærlighet, skadeglede og de svenske tilstander

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

KronikkDe siste valgene i Norge og Sverige utspiller seg i ett Europa preget av en flyktningkrise. Symbolpolitikken preger Sverige, forsiktigheten Norge og umildheten i Danmark. ”Åpne deres  hjerter” sa statsminister Reinfeldt 2014 og ”Mitt Sverige bygger inga murar” sa statsminister Løvèn ett år senere og spikret siden igjen landet. Forsiktigheten i Norge pekte tydelig på Sverige og sa ”se”. Der, ett-eller-annet-sted tror jeg begrepet ”de svenske tilstander” fikk en mer allmenn betydning. En av de norska ministrene reiste til Sverige under mer jippoartede former under den norske valgkampen for å undersøke tilstanden i Sverige.

Søte bror og Ola Nordmann har lenge vært i en slags tvekamp med hverandre av det mer humoristiske slaget. Skadefryden er alltid stor når den ene er utsatt for en form for vanskelig omstendighet. Bare mistanken om at en norsk skiløper har handlet uoppmerksomt overvåkes nøye av svensk media. På samme måten er omverdens overvåking av den svenske velferdsmodellen og effektene av den svenske innvandringspolitikken utsatt for liknende oppmerksomhet. Når velferdens ferniss krakelerer og de svenske bedreviterne og dobbeltmoralistene stilner, da er Nostradamus fra Norge på hugget. De svenske tilstander som begrep handler i stor grad om innbilte og faktiske, overdrevne eller undervurderte effekter av innvandringen til Sverige.

Alle kjenner allerede til dette. Den som leter (rett eller galt) finner det forventede svaret på sosiale medier. Bekreftelsemanien er stor og tilfredsstillelsen skjønn når man befinner seg i den rette boblen. Kildekritikken er ikkeeksisterende og ønsket om å søke etter flere eller offisielle kilder er lik null. Er man dessuten sinna så tar den verbale oppkastrefleksen over og så skriver man en kommentar hvor man forulemper, fordummer eller enda verre, anvender rasistisk sjargong, for å føre fram sin mening. Om hvert innlegg på Facebook, Twitter, Instagram og andre kanaler, kostet en krone å publisere så skulle verden se litt annerledes ut. Debatten i Sverige og Norge om innvandring, flyktninger, muslimer etc har vært og er hard og polarisert. Nyansene og analysen borte.

De svenske tilstander handler ikke så mye om innvandringens omfang men mer om vanskelighetene med å få til en framgangsrik modell for vellykket integrasjon. Når integrasjonen uteblir så øker risikoen for utenforskap, og konsekvensene av utenforskap som økt kriminalitet, radikalisering, sosioøkonomisk segregering etc. Den svenske modellen bygger på solidaritet men spørsmålet er hvor langt denne solidariteten strekker seg utenfor de svenske grensene. I både Sverige og Norge har ulike interesser stilt seg spørsmålet om hvor mye velferdsstaten tåler? Spørsmålet har mange bunner. En av dem er “oss versus dem”. Vi som bygde landet og de som kommer hit og plukker fruktene. Når flyktninger dør hver dag på Middelhavet og når mennesker i nød tar det drastiske skritt og forlater sine hjem og sitt land og risikerer sine liv på en reise med en høyst uklar ende blir den egne egoismen unnselig. Man hjelper mennesker i nød. Punktum. Så kommer en del til oss og skal integreres og da ble det vanskelig.

I vår debatt blander vi sammen to fortellinger. Fortellingen om den barmhjertige samaritan og fortellingen om den egne gruppen. Bildet av den 3-årige syriske gutten som ligger død, druknet på en strand i den greske øyverden med ansiktet i sanden forandret oss for en stund. De som i Sverige forfekter en mer human og sjenerøs flyktningpolitikk kalles av sine motstandere for ”godhetsnarkomaner”. De som i sin godhet (om menneskeheten) utdefinerer all den uro som mange mennesker i Sverige kjenner for framtiden og frykten for det fremmede. Om godheten kommer først med sitt moralistiske fortrinn blir alle andra argument underordnet. Det er vanskelig. Den andra fortellingen handler om oss selv og vår ambisjon om å bygge og bevare det svenske samfunnet. I denne fortellingen rommes mennesker som er redde og utrygge for det fremmede og at de selv skal bli offer i ett krympende og fattigere velferdssystem.  I denne fortellingen rommes også nasjonalismen og fremmedfiendtligheten. Det er vanskelig å forene disse bildene og enda vanskeligere blir det når politikerne avstår fra å formulere en visjon som handler om vår felles framtid. For manga av oss blir disse fortellingene til en konflikt i oss selv der vi har vanskeligheter med å navigere rett.

En hurtig omvelting av et samfunn, som det svenske med sin periodevise høye innvandring, skaper naturligvis store utfordringer. Økt kriminalitet, utenforskap, segregering og økte kostnader for det svenske samfunnet. Svensker som ser sine egne privilegier deles med nyankomne. Kunnskapen om disse prosessene, kunnskapen om de forhold som leder til internasjonal flyktningsmigrasjon, kunnskaper om de økonomiske system og kunnskapen om vår omverden behøver forbedring. Nasjonalisme og isolasjon er aldri svaret. Sverige var en gang best i verden på ett eller annet. Nå er vi et land i den Europeiske familien og i de globale strukturene. Det må vi ønske å læra oss å håndtere. Å stille spørsmål om hvor mye velferdssystemet tåler er feil spørsmål. Velferdssystemet er i høy grad avhengig av Sveriges kontakter med omverden i form av ideer, arbeidskraft, utdanning, handel og kommunikasjon. Velferdssystemene bygges i selve verket på en voksende økonomi og den likningen krever en viss mobilitet.

Kronikkforfatteren er en av innlederne på torsdagens «Lytring» i Stormen bibliotek.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags