Lotto-bedriftene UDI og UNE

At unge afghanere legger på rømmen er ikke det minste rart.

At unge afghanere legger på rømmen er ikke det minste rart. Foto:

Av
DEL

Vi gir deg alt om hvordan valget påvirker deg - KUN 5 kr for 5 uker

LeserbrevDe afghanske mindreårige asylsøkerne er gjenstand for en skremmende saksbehandling fra UDI for tiden. Sjansene for å få asyl i Norge er mikroskopiske, og kan sammenlignes med muligheten for å oppnå storgevinst i Lotto. To av tre får avslag umiddelbart, gjerne ved det at de blir lagt til et år eller to i alder, mens den siste tredelen får tildelt tidsbegrenset oppholdstillatelse, med ordre om å flytte tilbake til hjemlandet når de fyller 18 år.

I de fleste tilfeller blir avslagene anket til UNE, som stort sett strør sand på saksbehandlingen fra UDI. Papirmølla blir etter hvert stor. For hver av de unge asylsøkerne foreligger dokumenter på 40–50 sider. Asylintervjuer og anker til ingen nytte. Skjønt det hender at en og annen trekker lykkeloddet, men det synes vanskelig å se noen sammenheng mellom sak og forhistorie.

At de unge afghanerne legger på rømmen er ikke det minste rart. De færreste vil tilbake til hjemlandet av fare for å bli drept. Da velger de heller å søke en omstreifertilværelse i en flyktningleir i Frankrike eller Italia.

Nå har det seg slik at UDI lokker guttene med såkalt «frivillig retur» til hjemlandet, for å gjøre hjemturen mindre brutal. Sikkert godt ment for dem som er kommet som «lykkejegere», men det gjelder de færreste. «Jeg vil ikke tilbake til Afghanistan, der blir jeg skutt!», sier en av guttene jeg har vært verge for. Han fikk avslag på asylsøknaden i november i fjor, hvorpå advokaten anket umiddelbart.

En sterk anke. Saken var soleklar. Gutten hadde vært trukket inn i kamper mot Taliban i landsbyen han hørte til, hvorpå han fikk skriftlige drapstrusler. I angsten for å bli skutt, søkte han beskyttelse i Europa. Han endte i Norge. Et trygt land å komme til, trodde han.

Anken ble avslått av UNE i mars i år, med tilbud om frivillig retur. Han lokkes med 10 000 kr ved utreise, gratis flybillett til Kabul + noen dagers opphold på hotell inntil han blir sendt til Mazar, til et område hvor UNE har funnet ut at Taliban ikke er så aktiv. Der skal han få 10 000 kr «i lomma» for å starte livet med «ny frisk».

«Hva skal jeg der? Jeg kjenner ingen der. Jeg vil ikke ha de pengene. De betaler meg for å bli skutt», sier han. Og han har sannsynligvis rett. Videre forteller han at dersom han blir tvangsutsendt vil han uansett prøve å komme seg i beskyttelse snarest. Til Tyrkia i første omgang. Dernest til Frankrike. Han har ingen familie igjen i Afghanistan. Fra landsbyen han forlot for to år siden er siste rest av familien spredd for alle vinder. Han har ingen telefonnummer eller adresse han kan nå dem på.

For å forberede guttene på EMA- mottaket på avslagene og motivere dem til å takke ja til tilbudet om frivillig retur, har UDI sendt en regionkontakt til å samtale med hver især. Regionkontakten understreker overfor gutten at saksbehandlerne i UDI og UNE er svært profesjonelle og dyktige, at de alltid setter seg grundig inn i guttenes saker og fatter vedtak som er til det beste for dem. Gutten min blir stille noen sekunder. «De tror ikke på meg», svarer gutten.«Men jeg lyver ikke. Jeg har aldri løyet for dem». Han nærer ingen tillit til saksbehandlerne verken i UDI eller UNE.

Etter møtet får jeg høre av regionkontakten at han har hørt og lest hundrevis av lignende historier. Om skyteepisoder, om pengehjelp fra en farbror eller en morbror for å kunne betale menneskesmuglere for å få guttene til Europa. «Fortellingene er stort sett like», sier han.

Ja, hva så? Betyr det at historiene ikke er sanne? Skal vi ikke i utgangspunktet tro på dem? Eller er det slik at en afghansk gutt er mindre verd enn en norsk gutt? Og jeg lurer på om medlemmer av den norske regjering og saksbehandlerne i UDI og UNE ville behandlet ungdommene på samme måte hvis det gjaldt deres egne? Det kunne vært interessant å få svar på.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags