2017 er året da Den norske kirke gikk over fra å være statskirke til en selvstendig folkekirke. Fortsatt er Den norske kirke nevnt særskilt i Grunnloven. I paragraf 16 sies det at Den norske kirke… «forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten». Samtidig står det også i denne paragrafen at «Alle tros og livssynssamfunn understøttes på samme måte.» I dette ligger at Den norske kirke både sees på på samme måte som de andre tros og livssynssamfunnene, OG har en særstilling.

I disse dager er det frist for å sende inn sitt høringssvar til forslaget om ny lov for tros og livssynssamfunn. I dette lovforslaget fra Regjeringen kommer denne tosidigheten i Den norske kirke tydelig frem. Det foreslås en felles lov for alle, men noen kapitler er spesielt viet forhold knyttet til Den norske kirke.

Lovforslaget har som premiss at tro og livssyn er viktig ikke bare for den enkelte, men for samfunnet. Fra mitt ståsted er dette viktig. I stedet for å tenke at tro og livssyn bare er en privatsak, anerkjennes det at hva vi tror og hvilken religion vi har, er en stabiliseringsfaktor som skaper trygghet, som gir etisk begrunnelse for valg, som fører til livsmestring og skaper tilhørighet. Så vet vi at det ikke alltid er slik, men som fenomen betraktet betyr tro og livssyn mye for mange mennesker. Og derfor har dette fått en positiv begrunnelse i lovforslaget.

Den norske kirke representerer dette i ekstra stor grad, både i kraft av den streke historien kirken og folket har sammen, det fortsatt store antall medlemmer som er tilsluttet kirken og den betydning kirken har i lokalmiljøene i hele landet.

Den norske kirke er en folkekirke, det betyr at den skal være for alle mennesker og den skal være tilstede i hele landet. At kirken er for alle er tydelig i mange av lokalmiljøene i Sør Hålogaland bispedømme. Kirken er arena for kulturarrangement, for kunstutstillinger og konserter, den er sted for åpent hus for ungdom, den er møteplass i bygda, den er tradisjonsbærer ved høytider og merkedager, den er til stede når det skjer ulykker og kriser. Den norske kirke er på en måte mer enn et trossamfunn. Ikke minst er kirkebyggene viktig. Kirkehusene er ofte identitetsmarkører for bygda, forteller stedets historie og binder folk sammen, og dette gjerne uavhengig av om folk er medlem av kirken eller ikke. Kirken tilhører på en måte alle. Jeg har sett mye av dette på mine reiser rundt i bispedømme, når det er fare for at en kirke skal bli nedlagt eller en prestestilling inndratt stiller både menighet og lokalsamfunn, ja enda til kommunestyrer og politikere opp for å protestere. Dette er et meget godt uttrykk for hva kirken betyr, og jeg er takknemlig for alt slikt engasjement.

Nettopp for Sør Hålogaland bispedømme er det svært viktig at lovforslaget fortsatt understreker at Den norske kirke skal være landsdekkende, og at det forutsettes at det gis offentlig økonomi til å understøtte det. Vårt bispedømme er det med flest øyer og ferjeruter, og for å drive kirke i et slikt bispedømme er det nødvendig å ikke bare telle antall mennesker, men også å se på geografi og kommunikasjon. Det må ikke bli slik at det bare er de tettbebygde områder som har kirkelig betjening.

1.januar 2017 ble stat og kirke skilt fra hverandre. Men mellom folket og kirken var det ingen slik skilsmisse. Sør Hålogaland er det bispedømme i Den norske kirke som ved siden av Møre har høyest medlemstall, ca 80%. I enkelte sokn er tallet enda høyere. Det er ikke sikkert alle disse medlemmene har en sterk tro og overbevisning. Det kan være kultur og historie og tilhørighet og tradisjon som binder folk til kirken. Jeg synes det er legitime og gode grunner, og ønsker at kirken skal være et sted hvor ulike mennesker finner et sted for sitt liv.

Ikke minst ser vi dette behovet for tilhørighet når kriser og ulykker rammer et lokalmiljø. Da er det en trygghetsfaktor at kirken er der, at det er en prest eller diakon som har kompetanse på sorg og vanskelige livsforhold, at det er et kirkehus å komme til for å tenne et lys eller møte medmennesker. Flere andre instanser i samfunnet gjør også et viktig arbeid i slike situasjoner, men tradisjonene knyttet til kirken gir en dimensjon som mange synes å oppleve som viktig.

Samtidig som kirken fortsatt har en sterk plass i vår landsdel lever vi også i et sekularisert samfunn. Det er færre som døper barna sine, og det er flere som velger noe annet enn Den norske kirke som basis for sin tro og sitt livssyn. Slik må det være i et pluralistisk og moderne samfunn, der retten til å velge er helt avgjørende. Ikke minst har vi fått et sterkt innslag av mennesker som har en annen religion enn den kristne, og dette kommer til uttrykk i selv det minste lokalsamfunn. Religionsdialog, å møte hverandre til samtale om tro, skjer flere steder, og jeg tror det er noe vi må arbeide mere med. Å kunne møte sin muslimske eller jødiske nabo til samtale og dialog kan faktisk være med på å skape et fellesskap som bygger ned murer mennesker imellom. Hele verden trenger det.

Så blir det vår oppgave både i Den norske kirke og i de andre kristne kirkene å arbeide med vårt trosgrunnlag slik at vi kan møte den samtiden vi lever i med et budskap som gir håp, fremtidstro, trøst og livsgrunnlag. Det er en oppgave som den kristne kirke har stått i til alle tider, kristendommen hadde ikke overlevd hvis den ikke hadde møtt hver tid med samtidens språk og uttrykksmåter. Reformasjonen Martin Luther satte i gang for 500 år siden var en slik nyfortolkning. Det ligger i den kristne kirke alltid å være i bevegelse for å tolke det gamle budskap inn i den eksisterende tid.

Den norske kirke har fått en annen status etter 2017. Loven som skal vedtas i løpet av de neste årene vil si oss noe om hvordan samfunn og kirke skal fungere sammen. Det er spennende tider både for samfunn og kirke.

Vi har nettopp feiret jul. Englene på Betlehemsmarken sang om et budskap som var til «alt folket». De første som fikk høre det var gjeterne, en gruppe som var nederst på rangstigen i datidens samfunn. Jesus selv ble født i en stall utenfor byen, som den minste av alle. Bare uker gammel ble han flyktning. Hele julehistorien setter tydelig kurs for hvordan kirken skal være også i vår tid: Alltid i forsvar for den svakeste, i kamp mot urett og overgrep. Det ser ikke ut til at dette er en oppgave det ikke er bruk for.

På vegne av Den norske kirke i Sør Hålogaland ønsker jeg alle et fredfylt og velsignet nyttår.