Nordkapplinjen – Natos nye nordområdestrategi 

Av

På relativt kort tid er Natos fokus i nordområdene dramatisk endret.

DEL

MeningerGrunnet en rask våpenteknologisk utvikling er den tradisjonelle forsvarslinjen rundt GIKUK-gapet (havområdene mellom Grønland, Island og nordlige deler av Storbritannia) ikke lenger relevant.

Forsvarslinjen flyttes nå nordover, og får navnet Nordkapplinjen. Dette får store konsekvenser for norsk basepolitikk, som fortsatt ligger fast og lener seg på et forsvarspolitisk bilde basert på avspenning og nedrustning.

Endringen skyldes i hovedsak utvikling av nye våpensystemer, som ved tilgang til Nordsjøen kan true viktig militær infrastruktur i Europa. Baser som USAF Ramstein Air Base i Tyskland og RAF-Mildenhall Air Base i England vil fra posisjoner sør for Nordkapplinjen være innen rekkevidde for russiske kryssermissiler. Det samme gjelder viktig kommando/kontroll- og radarinstallasjoner.

Et uanmeldt anslag sør for Nordkapplinjen vil kunne lamme Natos evne til å reagere og yte bistand til blandt annet Norge.

Rekkevidde, kombinert med at Nordflåten i tiden fremover blir tilført nye og meget stillegående ubåter av Yasen-klassen, utløser et skifte i Natos forsvarstenkning. Overvåkingen av nordområdene, og herunder spesielt utseilinger fra den russiske nordflåtens baser langs Kola-fjorden, er Natos prioritet nummer én.

Grunnet manglende norske kapasiteter ser vi nå en eksplosiv økning av etterretningstokt ledet av USA og Storbritannia over Barentshavet. Dette for å monitorere en stadig større og moderne nordflåte.

Nato, med USA i spissen, reetablerer den andre flåte (second fleet), og posisjonerer seg sør for den nye linjen. Som en note til dette vil denne reetableringen med stor sannsynlighet utløse et logistikkbehov på land som ikke omtales her.

Utviklingen av maritime plattformer som undervannsdroner utløser et økt og nytt behov for raskere reaksjonstid for MPA-flyvninger. Klartiden for Nordflåten er dramatisk forbedret, og dette gir Nato kortere varslingstid. Viktig informasjon om russiske flåtebevegelser i Barentshavet blir herunder viktigere nå en under den kalde krigen.

Som om det ikke skulle være nok, ser vi i tillegg at det etableres et samarbeid mellom den kinesiske marinen og Nordflåten. Dette samarbeidet tilfører Nordflåten teknologi som for få år siden var utenkelig.Sammenligner vi satsingen, som stort sett beskrives av utenlandske medier, er det vanskelig og finne en parallell innen norsk forsvarssatsing.

På mange områder kan det virke som at den norske regjeringen her er i utakt med våre alliansepartnere i Nato.

En av Norges viktigste kapasiteter for å bistå alliansen er luftbåren overvåking, som frem til i dag har vært utført av norske Orion-fly fra sin base på Andøya. Dette miljøet, som gjennom årtier har vært løftet frem av Nato som Norges viktigste bidrag til alliansen, er nærmest forvitret grunnet flytteplaner og underfinansiering. Den naturlige utviklingen på den nye sikkerhetspolitiske situasjonen ville være å beholde basestrukturen som allerede er etablert og skrinlegge unødvendige kostnader som reetablering av baser som for mange år siden ble underkjent og tatt ut av Nato-systemet.

Ser man på kostnadene rundt reetableringen av Evenes, ligger der per nå en prislapp på 4.44 milliarder kroner. Tar man dette tallet, skrinlegger Evenes og overfører midlene til drift av Orion-fly, fregatter og ubåter, vil man kunne forsterke den operative delen som tross alt er viktigere enn å etablere nye baser.

Konsekvensene av denne norske politikken er at den medfører store endringer i forholdet til Russland. Når vi blir uten evne til overvåkning på vegne av Nato tar nå USA og Storbritannia over denne oppgaven. Dette skaper en helt ny situasjon der nasjonal kontroll går tapt.

Forsvarsministerens uttalelser om at denne tjenesten skal utføres av norske fly og fregatter har liten mening når fregattene ligger fortøyd i Bergen, og Orion-flyene står på bakken på Andøya. Igjen blir utbygningen av Evenes meningsløs når midler tas fra den skarpe enden.

Grunnet svikt i norsk leveranse av maritim overvåking løses dette nå fra to baser i andre Nato-land. Herunder medfører Norges basepolitikk og nedleggingen av Andøya flystasjon konsekvenser som påfører alliansen ufattelige kostnader og mye transitt-tid. Dette faktum kan neppe være populært, verken hos USA eller Storbritannia. Amerikanerne flyr fra Keflavik på Island. Det tar cirka 2 timer og 35 minutter opp til Nordkapplinjen derfra.

Britene flyr fra Lossiemouth. Derfra tar det cirka 2 timer og 45 minutter opp til Nordkapplinjen.Til sammenligning kan det nevnes att denne turen fra Andøya tar cirka 40 minutter, noe som innebærer at alliansens fly fra US/GB påføres en ren transitt-tid på cirka 4 timer per tokt. Regner man én times kost for P-8 Poseidon på cirka 80.000 kroner per flytime (stipulert fra åpne kilder) utgjør dette en ekstrakostnad på 320.000 kroner per tokt.

Følger man forsvarssjefens bestilling for de norske overvåkingsflyene, som er på fem tokt per uke, blir summen 1.6 millioner per uke, eller 83.2 millioner per år. Dette gjelder da kun transporttiden og ikke den totale prisen per tokt som ligger på over 200 millioner per år. Dette er en regning våre alliansepartnere nå motvillig overtar. I tillegg kommer en begrenset tid i operasjonsområdet på fire timer, og en forlenget reaksjonstid med to timer. Dette sammenlignet med tokt som leveres fra Andøya flystasjon. Konkludert fører da nedleggelsen av Andøya flystasjon til økte kostnader, dårligere reaksjonstid og kortere tid i operasjonsområdet. Denne svikten i norsk forsvarspolitikk har ført til at Norge NÅ omtales som Natos svake ledd.

Den nye forsvarslinjen som Nato nå trekke faller i tillegg meget dårlig ut i forholdet til lokaliseringen av Norges nye kampflybase. I henhold til dokumenter fra det amerikanske forsvarsdepartementet er DIA (Defense Intelligence Agency) meget kritisk til Norges planer om å flytte hovedvekten av norske kampfly sørover og bort fra den nye forsvarslinjen. Denne norske basepolitikken er planlagt i et annet forsvarspolitisk bilde, og vil klart svekke Norges evne til å operere og utøve luftherredømme i nordområdene. Anbefalingen her er at Norge bør stille 20 kampfly på Natos nordflanke.

Dette vil for Norges del bli en meget kostbar affære. Ifølge USAs viseadmiral Mathias W. Winter, sjef for det amerikanske F-35 programmet, er kostnaden for F 35 på ufattelige 400.000 norske kroner per flytime. Tar man da i betraktning at Bodø Hovedflystasjon legges ned, og kampflyvåpenet flyttes til Ørland, vil man i tiden fremover få enorme utgifter på transitt-tid fra Ørland og nordover ved for eksempel samtrening med brigaden i Nord-Norge.

Konklusjonen på denne politikken er at vi nå er avkoblet innhenting av luftbåren etterretning i nasjonalt nærområde.

Investeringer og flytting av Norges kampfly base fra Bodø til Ørland vil grunnet enorme økte kostnader gå utover driften og herunder svekke forsvarsevnen, og da spesielt i nordområdene.

For Norges del får altså dette skiftet store konsekvenser. Hva angår forholdet til våre alliansepartnere kan vi på ingen måte påberope oss slagordet «Norge er Nato i nord» lenger.

Cato Monrad, CEO, GSS AS

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags