Bodø i Europa – havet som kommunikasjonsvei

«Anna Karoline» kan framstå som et av vårt lands viktigste maritime kulturminner.

«Anna Karoline» kan framstå som et av vårt lands viktigste maritime kulturminner.

Av
DEL

LeserbrevEuropa var i gresk mytologi navnet på en kongsdatter fra Fønikia som var kjent for sin skjønnhet, og i oldtiden var det navn på det som lå vest for Lilleasia og Levanten, lengst øst i Middelhavet. Fram til 1300-tallet er navnet sjelden brukt i skriftlige kilder, men tidlige geografer delte jorda inn i tre kontinenter: Europa, Asia og Afrika.

Ser man på kart eller globus, ligger Bodø langt nord i dette Europa, i den arktiske region, og man ser også at avstanden fra nord til sør er stor, og at havet har gitt mulighet for kommunikasjon mellom disse ytterpunktene langt tilbake i tiden. I vår tid har den arktiske region fått ny aktualitet, både geopolitisk, og som ressursgrunnlag, og jernbane og fly har forenklet kommunikasjon og kontakt.

Som kjent er jo Bodø nå valgt til europeisk kulturhovedstad i 2024, og det kan være interessant å se hva som har vært Bodø og Nordland sin posisjon og kontakt med Europa, og hva som kan bygges på.

Gjennom alle tider har havet vært både matfat og arbeidsplass, og det har gitt oss nye impulser fra resten av verden, både på det økonomiske og det kulturelle plan. Som eksempel kan nevnes at i perioden 1660–64 ble det i gjennomsnitt eksportert over 6000 tonn tørket torsk fra Norge, tilsvarende ca. 27000 tonn råfisk (Arnved Nedkvitne 1988: Mens bønderne seilte og jægterne for).

Som eksempel på kulturell utveksling mellom Norge og Europa kan nevnes at tapetene i stuene på Kjerringøy Handelssted, såkalt medaljongtapet, som det finnes få eksempler på i Norge, er påvist å være fra en fransk industrimesse i 1844 eller Verdensutstillingen i Paris i 1855 (Heinz Kusch), altså i den perioden da Zahl styrte på Kjerringøy. Han er i lister fra Bodø Tollsted fra 1868 registrert som eier av flere fartøy, bl.a. galeasjekt Grande, som ble brukt på årlige turer til Bergen, så det er vel trolig på den tiden at tapetene kom den siste etappen av sin lange ferd fra Frankrike.

Allerede Sverres saga fra 1177 forteller at kjøpmenn fra Vågan seilte til Bergen med tørrfisk, og på begynnelsen av 1500-tallet blir jekta nevnt i skriftlige kilder. Fisk og andre produkter fra havet, skogsbruk, bergverk, i nyere tid vannkraft som energikilde, og i våre dager datalagring – eksport av råvarer er fortsatt grunnlaget for at Nordland er et av landets største eksportfylker, og med våre dagers kommunikasjoner i lufta, på bane og vei gir turismen store muligheter.

Eksport av råvarer fra havet er en gammel tradisjon i Norge, og jekteleia langs kysten ble kalt «Nordvegen», veien mot nord, og er så enestående i global sammenheng at den har vært nevnt som en mulig kandidat til UNESCOs verdensarvliste. Den eneste bevarte nordlandsjekta, «Anna Karoline», har etter mange års arbeid fra engasjerte amatører fått sitt museum i Bodøsjøen, Norsk Jektefartsmuseum, og dette bør brukes i arbeidet med å gi innhold i arbeidet med Bodø som europeisk kulturhovedstad. Bodø og Nordland har her en arena for å fortelle denne historien og vise hvordan regionen henger sammen med Europa, både økonomisk og kulturelt.

Vi bør benytte oss av dette til å virkeliggjøre drømmen til Joh. Kloster ved Norsk Sjøfartsmuseum i 1996: «Anna Karoline» kan framstå som et av vårt lands viktigste maritime kulturminner.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags