1918 var på mange måter året som innleder vår tid. 2018 kan være året som avslutter den.

Stein Sneve er journalist og kommentator i Avisa Nordland

Stein Sneve er journalist og kommentator i Avisa Nordland Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Apropos«Alle lykkelige år ligner hverandre, hvert ulykkelige år er ulykkelig på sin egen måte». Med denne lille vri på Tolstoj kan året 2018 ønskes velkommen.

Hvor ulykkelig det blir vet vi ennå ikke, men Washington Post har alt antydet at dette kan bli «det mest begivenhetsrike år siden 1918». Den amerikanske storavisen tenker primært på høstens kongressvalg, men andre begivenheter kan vise seg å bli like spennende.

I løpet av dette året skal blant annet tre av våre naboland avholde valg; Finland, Russland og Sverige. Det er også knyttet spenning til utfallet i land som Italia, Brasil, Egypt, Pakistan og Ungarn.

Noen av disse valgene er nok mer forutsigbare enn andre, og vil endre lite. Mens andre har potensial til å sende sine land inn på en helt ny kurs.

Ungarn og Italia er to slike land, der høyrepopulistiske partier kan skaffe seg posisjoner - eller tape dem. Slik fjorårets valg i Frankrike og Nederland ble viktige indikasjoner på populismens popularitet i Vest.

Når Washingtron Post sammenligner dette året med 1918, er det ikke tilfeldig.

Slutten av første verdenskrig la alle gamle autoriterer i grus, og det åpnet for en kulturell nyskaping uten like. Det la grunnlag for det nasjonale demokratis endelige gjennombrudd, og opprettelsen av flere nye land.

Men det åpnet også veien for ekstreme ideologier som nazisme og stalinisme.

Akkurat det var vanskelig å forutse i januar 1918. Like vanskelig som det er for oss å si noe om hva 2018 vil bringe med seg.

Men nå som den gang ligger mange gamle autoriteter i grus, brutt ned av en økende avstand mellom styrende og styrte.

I enkelte land er dette tillitsbruddet nesten toltalt. I andre handler det mer om forvitring enn sammenbrudd, men forvitrer et hus lenge nok ender også det som en grushaug.

I en slik sammenheng vil mange av årets valg kunne gi en viktig pekepinn på hvilken vei utviklingen går. Og hvor raskt den går.

Når det gjelder Norge er det tre valg som er viktigere enn andre: Sverige, Russland og USA.

De to første fordi de - på hver sin måte - er sentrale naboland. Det siste fordi USA er vår suverent viktigste alliansepartner, og en eventuell demokratisk valgseier kan tvinge Trump til å justere sin utenrikspolitiske kurs.

Det kan fort skje, men det paradoksale er at en republikansk seier vil sende et enda viktigere signal.

Kun to ganger etter krigen har presidentens parti gått fram ved denne type mellomvalg. Dette er valg der nesten alt handler om mobilisering, og de som tapte presidentvalget er mye ivrigere etter å komme seg ut og stemme.

Lykkes det tross alt dette Trump å holde posisjonene, vil det være et signal på at hans base har befestet sin makt. Mens opposisjonen er sunket ned i apati og avmakt.

Det kan åpne for en institusjonalisering av den trumpske revolusjon. Da kan det være kun et tidsspørsmål før demokratiets balanserende strukturer mister sin innflytelse.

1918 var på mange måter året som innleder vår tid. 2018 kan være året som avslutter den. Hvorvidt det skjer eller ikke, avvhenger i stor grad av amerikanske velgere.

Pr. nå er jeg usikker på om det virker beroligende, eller skremmende.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags