Gå til sidens hovedinnhold

Det er kunst på sitt aller ypperste som nå ligger klar for søppeldynga, eller sankthansbålet.

Artikkelen er over 3 år gammel

Apropos Dette er et leserbrev, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Min femåring hadde gjort det bedre». «Hugg det opp og bruk det til brensel». «Keiserens nye klær». «Å kalle dette et «kunstverk» er helt latterlig».

Bodø-sommeren 2000 var het på mer enn en måte. Svenske Lars Vilks var Musikkfestukas festivalkunstner, og provoserte med et raskt sammensnekret tretårn på en av byens sentrale plasser.

De innledende sitater er et lite utvalg fra avisenes innringerspalter den gang. Andre tok det enda lengre; to ganger ble tårnet forsøkt påtent.

Og kunstneren selv? Han syntes det hele var «flott».

Forrige uke fikk de mest kritiske viljen sin. Tårnet, som siden har stått i Bodø-kunstner Harald Bodøgaards hage, er endelig demontert. Vær og vind har klarte det bensinkannene mislyktes med.

I mellomtiden er Lars Vilks blitt en av Skandinavias mest berømte kunstnere. Dømt til å leve resten av livet under politibevoktning, etter å ha tegnet Muhammed som hund.

For å vri på den tyske dikteren Heinrich Heine: «Der de har brent kunstverk, vil de til slutt prøve å drepe mennesker».

Det er selvsagt forskjell på å sette fyr på et kunstverk, og prøve å ta livet av kunstneren. Men det er – som Heine er inne på – en sammenheng.

Den går via Vilks uttalte, kunstneriske prosjekt, og den samfunnsrolle kunsten har tatt etter modernismens gjennombrudd.

Ifølge kunsthistoriker Roger Shattuck var det etter Marcel Duchamps «ikke lenger mulig å være kunstner på samme måte som før».

Duchamps var mannen som introduserte verden for den såkalte konseptkunsten, en kunst der innholdet i et verk er selve verket, ikke dets ytre former. Selv snakket Duchamps om å frigjøre kunsten fra øyet, og gi den tilbake til fantasien.

Hvordan en betrakter reagerer på kunstverket er dermed viktigere enn selve verket. Slik sett er det betrakteren som skaper kunsten, ikke kunstneren.

Artikulert slik av den tyske forfatteren Hermann Hesse, da han ble bedt om å forklare hva hans mesterverk «Steppeulven» egentlig betyr: «Det vet da ikke jeg, jeg har bare skrevet den».

Dette er et syn Lars Vilks utvilsomt kjenner seg igjen i, derav hans kommentar om at de sterke reaksjonene på hans kunst var «flott», inkludert brannforsøket.

Denne forståelsen er blitt den nye ortodoksien innenfor kunstverden. Konseptkunsten er i dag nesten totalt dominerende, så dominerende at den stort sett har mistet sin evne til å skape den ettertanke som en gang var målet.

Duchamps selv innså tidlig denne faren, og innrømmet at hans måte å lage kunst på legger området vidt åpent for slurv og lettvintheter.

Men Vilks tårn viser at det fremdeles er mulig å lykkes. I flere måneder sommeren 2000 diskuterte helt vanlige bodøværinger det helt essensielle spørsmålet «hva er kunst»?

Slik sett er det konseptkunst på sitt aller ypperste som nå ligger klar for søppeldynga, eller sankthansbålet.

Kommentarer til denne saken