Det er å håpe Mack lykkes i å gjøre forbrukerne mer opptatt av kvalitet og utvalg, enn pris og beliggenhet, men det skjer neppe.

Mack-direktør Harald Bredrup. Kommentator Stein Sneve. Foto: Vidar Dons Lindrupsen/NORDLYS og Hans Trygve Holm/AN

Mack-direktør Harald Bredrup. Kommentator Stein Sneve. Foto: Vidar Dons Lindrupsen/NORDLYS og Hans Trygve Holm/AN

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Apropos«Oh! What a lovely war» het Richard Attenboroughs film fra 1969 som kaster et ironisk skråblikk på massemyrderiene under første verdenskrig.

Det er fristende å bruke samme betegnelse på den pågående, nordnorske øl-krangelen; «Å for en herlig krig».

For selv om ingen har mistet livet, ingen er skadet og ingen – i hvert fall så langt – har mistet jobben, føres den med et så tungt retorisk skyts at man skulle tro det handlet om verdens være eller ikke være.

Det hele bunner i en konflikt mellom Rema 1000 og en rekke merkevareprodusenter som nå skal kastes ut av butikkjedens landsdekkende distribusjon.

Blant dem var tradisjonsrike Mack, som svarte på Remas utspill med å starte en meget vellykket motkampanje via sosiale medier, og deretter mer tradisjonelle. Resultatet ble et «kundeopprør» over «hele Nord-Norge» og trusler om forbrukerboikott av Rema.

Nå gjenstår det å se hva dette fører til. Macks øl skal fremdeles selges lokalt, og Mack har tradisjonelt stått svakt i store deler av Nordland. Slik Nordlandspilsen har stått svakt i Troms.

Dette er historiske fakta, uansett hvor hardt enkelte insisterer på at Mack er hele Nord-Norges øl. Dermed er vi framme ved det som gir den pågående ølkrigen dens høye temperatur; for mange mennesker er hvis slags øl de drikker en identitetsmarkør.

Det er dette Rema utfordrer ved å fjerne Mack, Hansa og andre lokale ølmerker fra hyllene utenfor deres lokalmarked.

Vi er et mobilt folk. Mange av oss bor langt unna fødestedet, men vi har tatt med oss vår øl-identitet. Det er den Macks kampanje spiller på, og antakelig er det langt mer virkningsfullt enn poenget med tapte arbeidsplasser.

Skulle vi boikottet alle bedrifter som gjennom sine handlinger førte til at arbeidsplasser gikk tapt, ville vi knapt kunnet handle noe sted.

Da Ringnes i 2000 la ned Nordlandsbryggeriet førte det til sterke reaksjoner i Bodø, med opprørte folkemøter og krav om boikott. Selv om dette ville rammet de Ringnes-ansatte som fremdeles var igjen i byen.

Mack så sin sjanse og rykket inn i markedet. I løpet av kort tid skiftet flere skjenkesteder leverandør og erstattet Nordlandspils med Mack. Butikksalget sank også noe.

I dag har dette i stor grad jevnet seg ut, og det er igjen blitt en konkurransefordel for et utested i Bodø å kunne servere Nordlandspils.

Det betyr ikke nødvendigvis at de som serverer Mack taper kunder. Vårt forbruksmønster er nemlig sammensatt, og et element undervurderes ofte; beliggenhet.

Jeg dagligvarehandler for eksempel primært to steder: Det spesielle og «luksuriøse» handler jeg ett sted, gjerne en gang i uken. Butikken ligger like ved der jeg jobber. Det hverdagslige handler jeg jevnlig et annet sted. Den butikken ligger like ved der jeg bor.

Slik har de fleste nordmenn det. Det er derfor det ikke finnes én stor Rema-butikk i Bodø, der alle kan handle, selv om det hadde vært både billigere og mer effektivt. Det finnes seks, spredt ut over hele byen.

De andre kjedene gjør det samme; de satser på mange butikker, plassert nærmest mulig der folk bor. Det har ført til at vi i Norge har svært mange butikker, nesten dobbelt så mange i forhold til folketall som de har Sverige.

Det påfører de norske kjedene store ekstra utgifter. Når norske kunder da ikke bare vil handle lokalt, men også krever ekstremt lave priser, må det spares på andre hold.

En måte er stadig billigere innkjøp, det vil si å presse leverandørene. Både gjennom oppkjøp av allerede eksisterende merkevarer, etablering av egne merkevarer og sammenslåing/oppkjøp for å redusere antall kjeder.

I dag er det kun tre av dem i dagligvaremarkedet, noe som gjør det vanskeligere for leverandørene å spille innkjøperne ut mot hverandre.

Det Mack oppfordrer sine øl-tilhengere til er derfor å legge om hele sitt innkjøpsmønster. Bort fra pris og nærhet og over mot identitet.

Siden det dreier seg om øl kan det hende de lykkes. Det er å håpe (selv om det neppe skjer). Ikke bare av hensyn til arbeidsplassene i Balsfjord, men fordi det kan bidra til mer generelt bevisste forbrukere.

Forbrukere som er mer opptatt av kvalitet og utvalg, enn pris og beliggenhet. Da kan til og med ukens nordnorske batalje føre til noe godt. Hvis ikke ender nok både den, og hele boikotten som skvulp i et ølglass.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags